Fotballtur 6: Marmite, Penguins, The Beatles og Poker

23. desember 2008

Marmite
Det va lillejulaften og svinkaldt. Vi hadde tre kampfrie daga i vente, og såg vel egentlig fram tel å slappe litt av. Det gjor ivertfaill eg.

Som vanlig va eg og han Erlend oppe tiliar enn de andre to podan, så vi gikk aleina tel frokost på Radisson SAS Hotel i Liverpool. Vi bei møtt av ei imponeranes søt og blid tøtta, som føllte oss tel bore og sporte om vi ville ha te eller kaffe. Trur vi begge vællte te.

Det gikk en fan i meg, så eg va å henta en pakke marmite i påleggsdisken, og lurte på om han Erlend torte å smake. Marmite e et biprodukt av ølproduksjon (yeast extract), smake død og djævel og brukes både i matlaging og som pålegg på toast. Svineriet e strengt på smak og brenn seg lekså fast i tunga.

Wikipedia: ...the product is a sticky, dark brown paste with a distinctive, powerful flavour, which is extremely salty and savoury with umami qualities, somewhat comparable to soy sauce.

Slagordet tel produktet e passanes; Love it or Hate it. Eg går førr hate it. Når det gjeld grusomheit og førrfærdelig smak så e Marmite fullt på høyde med svenskan sin surstrømming, førr dem som har vorre borti det.

Han godeste Erlend va tøff i tryne og smorte optimistisk sorten på brødskiva. Eg syns han la tjukt på, men eg orka ikkje å sei nokka. Eg huske sjøl den gangen eg sku smake på marmite, at eg fnøsa av advarslan, og meinte på at så jævlig kunne det no vel ikkje være.

Men så jævlig e det, og det fikk fort han unge Simonsen erfare. Han braut stompbettn i kjæftn og tygde ivrig. Plutselig va han ikkje så tøff lenger. Dokker sku sedd grimasan han la tel mens han famla etter vattnglasset og brekte seg. Fan, det va hærlig å få flire så tili på mårrakvestn. Man kvekne fort tel da. Synd at han ikkje spydde, førr då har eg sekkert flirt enda.

Never trust a penguin
Etter frokost lugna vi ner framførr teven inne på hotellrommet. BBC reklamerte med penguin week, så vi bei settanes å kjike på pingvinan ei god stund. Programme starta bra. De koselige og lett overvektige skapningan vugga att og fram på snyen i isødet. Nån snåvva og datt, mens andre sklei på isen på magan sine. Storveis sjarmeranes og frøktelig koselig. Trivelige skapninga di der karran, tenke eg og han Erlend i kor.

Men vi fikk snart glasskoleaen i ranghalsn. Det viste seg at pingvinan ikkje va så snill og grei som vi bestandi hadde trudd. Da en foreldrelaus pingvinunge va borte hos en anna familie og sporte etter en liten matbette, fikk vi se karran i sett rætte element. De voksne pekka stakkarn i nakken fleire gång mens han sprang skrikanes og ihelsvultn agåre. Ungen fikk fan ikkje mat hos nån, og endte opp stein dau og fastfråsn i isn. Hjertelause svin de der pingvindjævlan.

Og ikkje nok med det. Stæl fra nabboan gjør dem og. Vi fikk se et klipp kor fleire pingvinfamilia holdt på å bygge seg reir. En ærlig pingvinsjæl gikk et stykkje unna og henta prima måill og græss, som han plasserte fint i byggverket sett. Men mens han va å henta ei ny ladning så va pinade ækteparre i nabboreiret og stal material hos han. Like førrbandet kor mykje han henta, så vaks ikkje reiret hannes en cænt. Nabboreiret, derimot, va stort og ferdig isolert på et øyeblekk.

Både eg og han Erlend va rystet. Førr en gjeng. Det værste e at det sett folk på huk og filme galskapen, og ikkje grip inn. Man skal la naturen gå sin gang, heite det vest. Dæven eg måtte ha vorre kameramainn der nere. Sku bære ha sætt på pause et øyeblekk, og gådd bort og vridd om haue på de to tjyvraiddan. Kan fort hende dem har bidd snill de andre karran og da. Får være måte på ka man ska la banditta slæppe unna med.

The Beatles Story
Nere i nyoppussa Albert Dock ligg The Beatles Story. Dit må dokker fare vest dokker nån gång ska tel Liverpool. £12,50 tok dem i inngang, så det va ikkje så galle. Flott va det innvendig. Massevis av Beatlesting. Vi fikk head-set og kunne sjøl bestemme ka vi ville høre om der inne. Det va et bra museum, men eg orka ikkje å høre på alt. Va ufattelig vindfull, så eg smaug meg stadig litt unna og putra førr meg sjøl.

På bildan ser dokker han Erlend og han Sondre utførr inngangen tel The Beatles Story, og meg avbilda i lag med han John Lennon. Småtting!




Poker
Alle fire for på casino på kveldn førr å delta i pokerturnering. Allereia før turneringa starta hadde eg tapt £20 på roulette. Førrbainna juks. Pokerturneringa kosta £20, trur eg. Huske ikkje helt. Kor mange som va med huske eg heller ikkje, men en plass i mella 60 og 90 spællera deltok, vil eg anta. Eg la merke tel at blindsintervallan va på 30 minutt, så eg sa te gutan at her kunne vi sette lenge og omså bære kaste alle hendern i timesvis. Gjedd førr pengan.

Han Sondre og han Kenneth havna på samme bord, mens han Erlend og eg måtte sette aleina kjenninga på våres respektive bord. Eg bei settanes rett etter big blind på mi første hand. Det sku vise seg og også være mi siste hand. Eg skvatt litt tel da eg såg at eg hadde fådd utdelt QQ. Eg høyna litt og la merke tel at karn på sia av meg eye-balla meg. En auar to plassa bortførr meg reraisa meg, og før eg veste ordet av det gikk en anna kar all in. Ka i fan? Eg tenke et lite sekund før eg heiv alle kjipsan i potta og sa "call". Sistekarn synte og. Eg skjønte at det va mørt næssn før dem viste kortan. Karran flippa over AA og KK. Mi stusselige QQ hadde ikkje nubb. Inga Q å se i verken flop, turn eller river, så eg måtte pænt bære røyse meg før stolsæte hadde nådd å bi varnt. Dårlie greier. Gla eg har arbei å gå tel.

Han Sondre bei helten av oss fire, med en hederlig 14. plass. Og mens han kjæmpa i toppen, spælte vi andre tre cashgame med nån lokale helta. Eg og han Kenneth gjor det jevnt dårlig, mens han Erlend bei den store pokerstjerna. En av de lokale pokerheltan va plutselig ikkje så tøff lenger da han Erlend, smilanes, annonserte all in. Proffen calla og ungspøln fra Finnfjorn kunne stolt vise fram fire like (9999). Priceless!

Lillejulaftn gikk mot slutten og vi va klar førr å puske oss videre nordover. Neste stopp Carlisle. Badebyen Carlisle, skal vi tru farn hannes Erlend:)

Fotballtur 5: Everton 0 Chelsea 0

22. desember 2008

Goodison Park
I dag skofta vi frokosten på hotellet og tok heller i på en landgang på Upper Crust inne på Euston Station. Kjøpte en med bacon, men han va ikkje god. Inne på toget spælte eg og han Erlend og han Sondre TP fotballquiz som eg fikk i julegave hos han Magnar. Han Kenneth va ikkje med sia han satt framme på business class og slurpa sjampagne.

Eg stinka og han Erlend va i gruinn og ganske dårlig, så etterkvært bei det oss to mot han Sondre "Mastermind" Richardsen. Eg trur vi slo han tel slutt, med et par nødskrik.

Da toget harka før vi kom inn tel Runcorn la eg mærke tel nokka snodig. Eg tællte heile 13 gamle og utslettne fotbailla i alle fasonga som låg i grøfta attme togskinnan. På øversida må det ha vorre bolighus med haga kor rampen har speint fotbaill. Åsså har dem vel vorre uheldig å speint dem over gjærdet og ikkje fådd lov hos mødren sine å klatre over å hente dem.

Ikkje rart Runcorn e dårlig, sei han Sondre. Dæm e jo fri førr fotbailla.

Etter ei kjapp googling kan eg no informere om at Runcorn Linnets FC per dags dato ligg på en hederlig 12. plass i The Vodkat (North West Counties) League, Premier Division. Så nån fotbailla må dem no ha.

Da vi kom tel Liverpool fikk vi beskjed hos en taxisjåfør at hotellet våres va så nært at det va likar å gå dit. Ja, go mainnskjit. Vi gryinna og gikk i en god halltime før vi va framme. Hotellet va miles away. Gorrpongen i drosja va vel arbeissjy og orka ikkje å skysse oss. Igjen va eg søkksveitt, knekrank og fullsjettn av astma. Men bevares. Hotellet va veldig fint. Radisson SAS Liverpool. Einaste aberet va at vi va søkklæmster førr fjernkontroll. Vi endevendte rommet uten å finne han, så vi måtte ringe resepsjon å be dem komme med en ny. Det gikk som i London. Tykje sku sette på hotell uten tv.

Fikk meg et hallveis sjokk da eg sku ta heisen ned fra 4. etasje tel 3. kor han Sondre og han Kenneth holdt tel. Eg bei ståanes bom fast i heisen. Førr å kunne kjøre heis må man ha romkortet med seg. Det hadde eg glømt og da heisdøra gikk igjen fikk eg ikkje trøkt på nån av knappan. Da sjøl ikkje døråpnarknappen verka bei eg sveitt. Sku prøve å ringe han Erlend, men inne i heisen fantes ikkje telefondekning. Bei meir svett da. Han tykjen sku trøkke på alarmknappen og skjæmme seg loddrett ut.

I panikk trøkte eg likegodt på aille de andre knappan og pusta letta ut da knappen tel 1. etasje verka. Da eg kom ut fant eg fanden ikkje trappa heller, så eg måtte ringe han Erlend å få han te å komme å hente meg opp. Skukje tru man va reisevant.

Da vi va på tur å ta taxi tel Goodison Park, bei han Sondre telsnakka av en gammel galning utførr Pizza Hut. Han Sondre ignorerte komlingen som snudde seg og ropte You fockin' cunt ætte han. Vi måtte dræge litt på smilebandan da.

Væl framme heiv vi oss i leitinga etter box office. Vi gikk en og en halv runde rundt heile stadion før vi fant kor vi kunne hente billettan. Svemlinga.

Inne på stadion kjøpte vi oss som vanlig øl, som må drekkes opp før man går ut og sett seg. Vi gambla litt på kampen og kjøpte et par lodd hos ei gammel kjærring som sto der inne. Ho sporte meg om eg ville ha et julekort også. Eg skvatt passelig tel og sa brutalt nei, sia eg antok ho sku ha penga førr det. I don't celebrate Christmas, laug eg så eg trudde det sjøl. Ho smilte og sa vennlig: so you are... også leita ho etter ka ho sku sei. Før ho fikk tenkt seg om parerte eg med et hyggelig I am nothing og gikk ut på tribun. I ettertid viste det seg at ho ga ut gratis julekort tel folk, liketel signert med julehelsn fra ho sjøl. Fikk litt dårlig samvittigheit, men ka fan.

Vi bei litt førrfær når vi såg plassan vi hadde fådd. Længst inn va vi plassert og over oss hadde vi taket tel tribuneseksjon over. Vi satt mett på langsia og klarte akkorat å se heile ban, bortsett fra et par stolpa som sto litt tel venstre framførr oss. Taket seig så langt ner at vi såg ikkje bailln når han va høgt oppi lufta. Når keeperan skaut ut så måtte vi bære gjette kor bailln bei å lande ved å se på korr spælleran sprang og stilte seg. Men, bevares vi såg alt som skjedde.

Et lite støkke tel venstre førr oss satt Chelsefansen. Dem ska ha skryt førr at dem sang kontinuerlig igjønna heile kampen. Sjøl da han Terry bei utvist såg dem det ikkje ulekt. We only need ten men joma over Goodison under en ellers relativt sjangsefattig og lugn kamp. Evertongutan va også bra på kaukefronten i flækkan. Bra heimepublikum.

Pienaar på Everton hadde en sørgelig dårlig dag. Bomma på aille pasningen og sprang bære imeilla. Millwall material va vi aille enig om. Vi fikk også studert Chelseas Bosingwa. Han har og hadd bedre daga på arbei. Shite, med andre ord.

Buss va transportmidlet vi benøtta oss av på turn telbake fra Goodison og inn tel sentrum. E et greit lite stykkje så gåing va ikkje aktuelt. Kveldsmaten hadde vi inne på en utrulig sjettn McDonald's. Det låg matresta og mannskjit over alt. Dem va vest på tur å stenge.

Da vi kom heim (tel hotellet) bei eg og han Erlend settanes å se på Soccer AM på tven. Fotballprogram med blant andre han Lee Hendrie (Sheffield United) som en av gjestan.

Dem hadde et flaut innslag som må nevnes. Good old gammel Liverpooldefender Neil "The Razor" Ruddock (også Millwall, Spurs, Soton, QPR, Hammers, Crystal Palace og Swindon) va utkledd og sku være julenisse i klubbsjappa tel Wigan Athletic. Han prøvde vest å være arti, men du søte tid korr jævlig det va. Han skjelte ut ungan og tafsa på de kvinnelige alvan sine. Omtrent like flaut som Russerevyen våres (Botnruss 94).

Før kvær serierunde så e det en kar på Soccer AM som vise fram en spesiell måte å feire et mål på. Den første spællarn som feire på samme måten i kommanes serierunde bi belønna med £10. Da vi såg va det heile 9 støkka på Huddersfield Town som måtte dele på tipundingen. Feiringa dem gjennomførte va å sette seg på marka og late som dem kjørte bil. Småartig.

Dagen ebba ut med tv-kjiking og avslapping.

1 mål på tre kampa så langt va ikkje all verdens å skryte av. Tæll ikkje målan i Arsenalkampen for obvious reasons.

Kan Carlisle fikse på det når vi fer dit? Mykje mulig.

(Alle fotos: Erlend Simonsen)

Fotballtur 4: Arsenal 1 Liverpool 1

21. desember 2008

Emirates Stadium
Det gjor seg med ei natt søvn. Gårdagen va lang og slitsom. Aldri før har eg opplevd å se to kampa på en dag. Det va en ny opplevelse som egentig ikkje bør anbefales. Ivertfall ikkje på samme dag som man har brukt timesvis i reising. Men ka fan. No va vi kvekk igjen og klar tel kamp. Einaste aberet va at vi mankerte billetta tel kampen. Vi hadde ikkje sedd det lekt å betale over £200 per kjæft over internett før vi reiste over. Spesielt skeptisk bei eg da eg ringa opp selskapet som sællte billettan. Karn tok av røret, pusta tongt en par gång og la på. Eg prøvde enn gång tell og pinade gjor han ikkje det samme igjen. Pusta og pæsa som en tobakksslave og la på, uten å svare på mine "hello" og " hallooooo!"

Vi bestemte oss da førr å gæmble på at vi bei å få tak i billetta utførre stadion. Enten fra svartebørshaia eller fra ærlige folk med ekstra billetta å avse.
Etter et par velsmakanes øl på puben Spice of Life i sentrale London hompa vi agåre på underground med stø kurs mot nord-London og Arsenal tube station.

Først gryinna vi te en pub korr de hine gutan måtte inn å pesse, mens eg sto ute og kjeik på folk. Det va arsenalfolk aille veia. Vi bjora så i oss kvær våres cheeseburger (overraskanes god) fra ei burgervogn som sto tætt utførre puben, og lugga agåre mot stadion i håp om å få tak i billetta.

Det sku vise seg å være vanskeligar enn antatt. Vest vi no spole fram litt så sto eg fan aleina utførr stadion, billettlaus og passelig førrbainna da dommarn blåste i fløyta og kampen va i gang.

De tre hine hadde ordna seg og satt innførr dørn og kosa seg med kamp.

Passelig slukørat hadde vi, en liten halltime tiliar, sotte oss utførr billettkontoret kor SOLD OUT -skiltan lyste hånlig imot oss. Det va ingen som åpenlyst gikk rundt og ville sælle billetta, som vi hadde håpa og trudd. Men så såg det ut som det sku ordne seg. Først kom en kar som hadde en season ticket tel overs og vi sendte han Sondre inn. Han Erlend og Eg va retttmessig bakest i køen sia di hine karran va Liverpoolsupportera, så den neste billettn som dokka opp tok han Kenneth. Det gikk smooth! En kar som gikk førrbi meg og han Erlend sa at det sto en kar utførr inngangen lenger opp og sællte billetta, så eg la tel flækkings dit mens han Erlend sto han av der vi allereia hadde fådd di hine billettan. Splittelsen sku vise seg å være et dårlig valg av meg. Han Erlend ringa og sa han hadde fådd en billett. Go peising, sa eg mæ han. Far bære inn du, eg finn sekkert tak i en sjøl snart.

Men det gjor eg altså ikkje, tross febrilsk roping og skriking etter billetta. Any spare tickets, please! Tickets, please! I need one ticket, please! Eg fikk nestn napp en gang, men eg kom førr seint. Ei gruppa på 4 andre fikk kjøpt to billetta hos en auar. Eg hørte dem diskuterte på norsk før dem bestemte kass to som sku fare inn. De to andre som bei fri kom seinar bort te meg og sporte på Balsfjordengelsk om eg hadde billetta å sælle. No sorry, I'm buying too, reiv eg tebake uten å avsløre nasjonaliteten min. Det bynte å bi glissent med folk utførr stadion og kampen va godt i gang da eg ga opp, og gikk å sporte en lænsmainn om det va en pub i nærheita. Akkorat i det han førrklarte at han ikkje va lokal og dermed hadde null peiling på pubba, så hørte vi et vanvetti brøl fra innsida av stadion. Arsenal i ledelsen 1-0. Van Persie va målskårarn fikk eg seinar vette.

Eg tok kommogan fatt og gikk inn nokka bakgate og kjeik etter pubba, men intet va å se. Eg tok labban fatt og puska meg agåre mot den pubben vi va på tiliar, men etter et par skrett bestemte eg meg bære førr å gje fan og heller ta tuben inn tel sentrum før storrushe bynne etter kampen.
I det eg runda nåvva og la Emirates Stadium bak meg, hørte eg Liverpoolfansens eksplosive jubel da han Robbie Keane utligna tel 1-1.









God kamp? Spørkje meg.

(Alle fotos: Erlend Simonsen)