Fotballtur 12: ManUtd vs Mighty Boro

29. desember 2008

Old Trafford, Manchester

(Fritt etter hukommelsen etterså eg har svåidda bort notatboka)

Vi tok drosja fra hotellet og bei hevven av et par kjappe 60-metra fra Old Trafford. Det sto to guta i avkjøringa der vi stoppa. Dem sto der med et pappskilt dem holdt i meilla seg. Vil anta karran va i tiårsaldern.

"PARKING £5" hadde dem klotra på pappen med svart sprit-tusj. Måtte glise litt. Arti å se at rampen i nabbolaget hadde god forretningssans.

Sia vi va i manko på billetta måtte vi ordne med det først. Eg henta en god slomp med sædla i en minusbank før vi gikk førr å møte han som sku gje oss billettan.

Vi ringtes omenainn før vi fant kværandre. Han hælste og va hyggelig før han overrækte meg en konfelutt med 3 billetta i. Eg hadde betalt dem før vi for, så pengebonken fikk han ikkje nokka av.

Det va en engelskmainn i Tromsø som sællte oss billettan før vi reiste over. 1800kr førr tre billætta vakje snytt av næsn. Vi va førrnøyd, men samtidig i manko på en billett.

Eg klæmte høgernævven godt omkring seddelbonken neri bokselomma og tok han Erlend med meg på billettjakt.

Før vi for over hadde vi bidd anbefalt av verdensvante folk at vi ikkje måtte betale meir enn £80 førr en svartebørsbillett. Han første kjeltringen vi sprang på sku ha £150, trur eg. Iværtfall sa vi blankt nei og prøvde videre.

Han Erlend og eg fant tel slutt en sakkalav som sa han kunne ordne oss en billett førr £100. Det hørtes ikkje så værst ut. Han måtte bære ringe en kar og komfirmere at det va greit først. Vi grein på næsn, men slo tel alikavæll.

Billetthaien va høg og uflidd. Tyn og droggen i ansiktet va han, og eg va passelig reidd førr at kinnbeinan hannes sku sprætte ut av huden hannes og dræpe både meg og han Erlend.

Han hadde også sånne skjeggstubba som han Sonny Crockett i Miami Vice, eller han Jørn Hoel på nittitallet om du vil (uten sammenligning forøvrig).

Han Erlend syns litt synd i han og meinte han trengte vel pengan førr å kjøpe seg barbersaker.

Han ba oss høflig om å følle ætte han bortover tel den karn som hadde billettn. Han rasa agåre med meg og han Erlend hakk i hæl.

"Vær bære fan klar vest det bi boksing!", sa eg te han Erlend mens vi småsprang agåre etter gangstern.

Eg beit det litt i meg akkorat når eg sa det, førr han billættbanditten skjønte vel ka boksing va. Men eg trur ikkje han fikk det med seg. Han Erlend va uansett klar og hadde aillereia knytt nævvan i tellfeille det heile sku bryte ut i nævvekamp.

Det bei inga knuffing, heldigvis. Men vi fikk oss et alikavæll et par solide slag i ansiktet. Rundlurt.no. Vi harka og bei bedd om å vente litt mens han vi hadde spronge ætte gikk bort tel kollegaen sin.

Såg dæm sto fire støkka i lag litt lenger bort og akkoderte segimeilla.

"Jauda", sa karn når han kom tebake tel oss. "We have a ticket, men han som sæll sei han må ha £110 førr den."

"Men perkele du sa jo nettopp £100?!", sa eg og resta på haue tel karn.

"Ja, nei han måtte næssn ha 110", påsto han. Og vi idiotan måtte bære godta tel slutt. Hadde tross alt vorre litt førr jævlig å ikkje fådd sedd kampen (lekså eg opplevde i Arsenal).

"Ja te fans, we'll take it", sa eg etter kjapp konferering med han Erlend. Eg drog opp pengan fra lomma, men dæken då bei han sveitt sællarn!

"No, no! Not here! There's too many people."

Eg måtte være med han bak et skur så vi kom i le førr folkemassen. Eg tælte opp £110 og la i nævven på han. Alles in ordnung.

Sia det va en sesongbillett fikk eg ikkje billetten i nævven. Dealn va at eg sku følle med han som eide billetten tel inngangen førr så å bruke sesongkortet hannes der.

"Det sku være vældig merkelig", tenke eg førr meg sjøl. Han verka førrsåvidt som en ok fyr. Sa han va fra Dublin, og hadde vorre et par gang før på Old Trafford. Først måtte han inn på supportersjappa, sa han.

Eg føllte han som en klegg. Eg va sekker på at han bei å stekke av og læmne meg billettlaus og pengelaus.

Så eg va djævelsk på allertn heile tia, og va klar te å snåvve han og klipe tak i han vest han sku legge på sprang.

Men heldigvis viste det seg at han va en ok fyr.

"What did you pay for the ticket", sporte han plusselig mens vi alle sammen sto å prata utførr stadion.

Det va då et merkelig spørsmål tenkte vi. Va jo han som hadde sælt den, trudde ivertfaill eg.

"110 pounds", hiksta vi sånn hallveis i kor. Gubben fikk passelig hakeslepp, så eg tellot meg å spørre ka han fikk betalt førr den.

"I got £40 for it", reiv han i oss så det svei lekså veisalt i auan.

Trur vi baintest bra da, men huske ikkje kass ord som bei brukt.

Vi va i alle fall enig om at vi hadde bidd rundlurt. Men, men. No worries. Inn sku vi - alle i hop.

Han Kenneth fikk min billett og forsvant agåre med utlendingen, mens vi tre andre gikk andre veien tel våres inngang.

Vi havna heilt øverst på tribun i et hjørne rett oppførr det eine cornerflagget. Eg og han Erlend hadde sæta i lag, mens han Sondre satt aleina 3-4 rade nefførr oss.

Vi va i Manu territory, så eg va kledd i nøytralt og måtte konsentrere meg førr ikkje å juble når Boro va frampå. Eg bei satt på prøve med en einaste gang. Et lite minutt va gådd da han Ronaldo (som forventa) snubla i lause lufta og fikk frispark. Det va enda langt innpå boro sin banehalvdel.

Her e videoen to prove it...

Eg koktest innvendig. Han Erlend hømra og han Sondre snudde seg neanna og smilte mot meg. Samtidig resta det i lomma mi. Det va melding fra han Kim-Freddy som såg kampen på TV heime.

"Bloheiv seg!", sto det.

"Huff, det kjæm te å bi en lang kamp", kveskra eg tel han Erlend.

Men det gikk seg tel. Han Ronaldo va borte resten av kampen. Boro va frampå et par gang og vakje så værst bra. Spælte seg tel et par sjangsa iværtfall.

Heimesupporteran kauka litt spedt innimeilla, men det va stort sett stilt og rolig på stadion.

"Ello ello, we are the Busby boys! Ello ello, we are the Busby boys!
And if you are a City fan surrender or you'll die! Cause we all follow United!

"Attack, attack, attack!"

"Stand up for the Champions!"

"City are going down with a billion in the bank…"

"You are my Solskjaer..."

(Va fleire men dem e gådd tapt i den forsvunne notatboka)

Borosvingen på motsatt sia holdt bra læven, men eg klarte ikkje å få med meg alt ka dem kauka.

"Ronaldo is a wanker", hørtes derimot veldig godt fleire gang. Røranes og heller ikkje uventa ettersom han to gang tiliar har filma seg tel straffe mot nettopp Boro. Førr en peis!

0-0 te Pause og heimefansen va skuffa over dårlig spæll fra de røde smådjævlan. Førrståelig nok. Lite sjangsa og masse feilpasninge + labert tempo. Passa Boro helt fint:)

Utover i andreomgangen va det en mann litt bortførr oss som hadde fådd nok:

"Fuck off, Ronaldo!! You're SHITE!", kauka han fleire gång.

Det va deilig å høre. Det stæmte faktisk også, førr han Ronaldo fikk lite tel. Men det gjor vest ikkje nokka at han va dårlig, førr da det gjensto 20 minutt skårte han Berbatov og kampen va gådd.

Boro hadde ikkje nubb etter det (ikkje før heller egentlilg). Kveld og mørt. Han Southgate og displan hannes la seg bakpå førr å berge et hederlig tap.

Dommarn la tel litt tid, men før han blåste kampen av va aille forn heim. Va næssn bære vi tre som satt igjen oppe i svingen.

God stemning på Old Trafford? Ikkje denna gangen. 1-0 mot Mighty Boro va ikkje godt nok førr et bortskjemt heimepublikum. Fair enough, egentlig...

Topp tur må eg sei. Fint reisefølge. Spesielt imponert over romkompisen min, han Erlend, som ikkje syns snorkinga mi va nokka å klage over. Tommel opp!

That was it. Siste kamp va ferdig og heim for vi. Blakk og skjettn, men rik på opplevelsa.

Fotballtur 11: Newcastle United 1 Liverpool 5

28 desember 2008

St. James' Park
Etter en god Hilton-frokost tok vi labban fatt og spaserte tel stadion. Vi hæfta bortimot 20 minutt på å gå dit, så det va ikkje så galle. Han Erlend gikk bære rundt og gliste. Guten va kommen heim tel sett Newcastle United førr første gang.

Så mens vi ainner karran sto å hang utførr stadion va han Erlend inne og tømte klubbsjappa førr diverse Newcastle-remedia.

Vi fikk billettan hos en Liverpoolsupportar fra Sørreisa som e bosatt i Newcastle og inn sprang vi. Slurpa ei øl kvær og fikk pessa oss ferdig før vi gikk ut på tribun og sætte oss. Det va et stort og intimt stadion. Innebygd aille veia og fuillstappa med folk. Vi satt ganske langt opp på tribun attom målet tel han Shay Given, mens Liverpoolfansn va trompa heilt øverst oppe på kortsia på andre sia av ban.

Kampmessig sku det bi en sorgens dag førr Newcastle. Liverpool va svinaktig god og rundspælte heimelage te di grader. Sjøl om han Shay Given sto som en helt i målet endte kampen 1-5. Kunna fort ha vorre mange fleire mål tel Liverpool, men keppern va vrien å ha med å gjøre.

Men det ska dem fan ha, heimepublikummet. Dem slutta aldri å heie på gutan sine. Sjøl da Liverpool på 1-4 fikk straffe, va det Newcastlesupporteran som sang og kauka nokka jævlig. Og da fansen i rødt på andre sia av stadion heiv seg tel og sang You'll never walk alone, mot slutten av kampen, bei dem møtt av ei djævelsk buing fra heimefansen. Solid revirmarkering.

Midget Madness
På 0-2 overhørte eg en kar attom oss som reagerte på at han Owen og han Duff spælte i lag på topp førr Newcastle:

"How stupid is it to put two dwarfs up front!??"

Han hadde et poeng karn. Småttingan framme hadde ikkje ærn når det kom innlegg fra kantan. Det va bære såvidt at dem nådde Liverpoolstopperan tel anklan når dæm bjøksa tel å sku heade ætte bailln. Håplause greier.

I andreomgangen fikk han Reyna kjørt seg litt i Liverpoolmålet. Kvær gång han sku ta utspark fra fæm-metern satt det en enslig sjæl litt bortførre oss og kauka med en utrulig høglytt og skjæranes stæmme:

Reeeeeyyyyynaaaaaaa!!!! Reeeeeyyyyynaaaaaaa!!!! Reeeeeyyyyynaaaaaaa!!!!

Sånn holdt han på kontinuerlig mens han Reyna la ned bailln og gjor seg klar tel å speinne. Det hørtes djævelsk godt, og folk hømra og kosa seg rundt oss. Og akkorat når han Reyna traff bailln så ræmja artikarn YOU BALDY CUNT! ætte han.

Eg trur han Reyna bei søkklei det dæran etterkvært. Syns eg såg det på han at han grua seg når det bei utspark fra fæm-metern.

Men tross litt mobbing attana så kunne han Reyna smile godt da kampen va gådd. 1-5 borte på St. James' Park lar seg høre.

Sjøl satt eg igjen med et veldig positivt inntrøkk av heimefansen. Imponeranes lojalt og patriotisk publikum. Hit må eg tebake en gång, det e det ikkje tvil om. Local derby mot mighty Boro hadde latt seg høre.

Ja, omså i the Championship...

På kvelden va vi på pokerturnering i et casino igjen. Som vanlig va vi ute av turneringa før de andre spælleran hadde nådd å se på kortan sine. Førrbandet irriteranes.

Room service por favor
Tebake på hotellet slo han Erlend og eg på stortromma og bestilte room service. Vi syns det va kjæmpearti. Menyen va nokka redusert sia det va bortimot natt, men karn i telefon sa han kunne smørre i hop nokka te oss og bringe det opp te oss. Storveis, sa vi mæ han. Det gikk en liten halltime så kom han inn på rommet og leverte maten og gikk ut igjen. Vi va usekker på om vi gjor rett i å ikkje gje karn tips med en gang, men vi antok at vi kunne tipse når vi hadde slafsa i oss alt. Like greit det.

Vi gomla to landganga med kyllingfyll og skjøllte ned med hærlig nedkjølt glasskola. Græsse som låg i breidd på tallerken rørte vi ikkje. Fan ikkje nokka helsetur vi va på heller. Når alt va svællt ned la vi 4 pund i tips på matbrettet og sætte det utførr romdøra, så karn fikk henta det. Sku tru det va passelig tipsmengde tel landgangsmørarn.

Før vi sovna inn pinte vi oss igjønna Daredevil med han Ben Affleck på teven. Filmen va så dårlig at da han va ferdig bei eg flau over at eg hadde sedd heile. Eg måtte ta strupetak på han Erlend og true han på livet om at han ikkje måtte førrtælle nån heime at vi hadde sedd heile den råttne skjitfilmen.

Men ka fan. Sjøl ikkje en patetisk Ben Affleck i rød skinndress kunne få meg i bad mood no. I mårra kjæm kampen eg har gledd meg mæst tel. Krona på verket kan man næssn sei.

Siste kamp førr denna gangen: Mighty Boro away at Old Trafford!

Eg gler!

Fotballtur 10: Hibernian 2 Kilmarnock 4

27. des 2008

Bussa fra Carlisle tel Lockerbie i Skottland. Gikk som i London. Plan va at vi sku ta tog videre derifra, men bussjåførn sa at vi kunne sette på med han heilt fram tel Edinburgh. Han sku dit uansett, sa han. De andre passasjeran hallsa av bussen og stilte seg i kø utførr togstasjon, mens vi aleina kjenninga kjørte buss heilt fram tel Edinburgh. Fikk liketel sove litt og. Behagelige greier. Plommen i egget!

Buss-skippern slapp oss av utførr togstasjon inne i sentrum. Det første vi møtte på der va ei galn kjærring som ropte Gouranga og ville gje oss ei bok gratis og franko. Call out Gouranga and be happy! Nei takk, sa vi høflig og luska inn på stasjon kor vi ranga av oss storsækkan i "left luggage" mot en belli penge som telslutt viste seg å være blodyr.

Easter Road, Hibernian FC
Eg veit ikkje kor lenge vi sto på feil sia av veien i breidd med huinner turista og venta på drosja, før vi skjønte at vi sto på feil plass. Vi sprang over på ainner sia og vips så satt vi i en drosjebil. Smooth like silke! Vi sa tel sjåførn at vi sku på fotbaillkamp.

Which stadium? Hebs?, sporte han oss på gorrskotsk igjønna den likkje luka kor man stekk pængan når man e framme.

Yes, svarte vi sånn passelig i kor, og agåre for vi.

Vakje længer turn, og når vi bynte å nærme oss Easter Road stadium sporte taxikarn oss om vi ville fare innom en pub først og bjælme nån hallitra før kampen. Neida, meinte vi på. Øl kan vi jo drekke på stadion heller. Vi dit!

Vi va derimot ikkje så tøff lenger da vi hadde kjøpt billetta og gikk inn på stadion. Ikkje en ølkrane å se nånstess. I Skottland har dem ikkje lov å sælle øl inne på stadion, lekså dem gjør i England. Det svei litt og lære det the hard way. Så som substitutt måtte vi slukøra bjore i oss nokka lessn kola og et par sveitte cheeseburgera, mens vi kjeik på en TV i ei krå som viste Rangers mot Celtic. Celtic leda 1-0 da vi kom tel.

Han Erlend hadde kjøpt seg ei Hibs-huva og et skjerf, så vi såg ut som heimesupportera der vi sto.

Hibernian og Celtic
Eg han Sondre sto å pessa i breidd (i pessreinna på dass) da en stor jævel kom inn og sku pesse ilag med oss. Glad them bastards are getting beat, sei han og pekke han Sondre i sia, mens eg førrtvilt pakka piltn i boksa og gikk tel vasken. Storingen refererte tel Rangers-Celtic som gikk på teven i kråa utførr dassan. Han va fornøyd med at Celtic leda over Rangers(bastards i følge han).

Fotball e litt meir enn bære fotball førr mange i Skottland. Han religion står stært kan man sei. Hibs og Celtic e begge katolske klubba, mens Rangers og Hearts(erkerivalan tel Hibs) e protestantisk. Faktisk har eg læst at Glasgow Celtic bære e en avleggar av Hibernian. Året etter Hibs bei grunnlagt for nån Hibskarra fra Edinburgh tel Glasgow førr å få et katolsk lag på føtn der. Dem lurte enda i si tid på om dem sku kaille klubben førr Glasgow Hibernian, men kom fram tel at det ville være tøvat, sia det aillereia va et lag som heite Hibernian i serien. Så då gikk dem førr Glasgow Celtic heller.

På tavla i tippebua tel Ladbrokes sto kun ett væddemål oppskrevven med kritt:

Hibs to win and Hearts to lose 3/1.

Vi hadde ikkje fådd billetta i lag så vi sætte oss bære på fræmste rad og håpa på det beste. Det gikk ikkje lange stunda før vi bei jaga og måtte finne oss andre plassa, heilt i æinn av langsia. Der satt vi og såg rett i cornerflagget. Vi kunne ikkje ha kommen nokka nærmar bortesupporteran fra Kilmarnock som va plassert på kortsia bak målet. Det va bære en liten port og en tre fire vakte i gult som sto imeilla oss og dem. Kanske i nærmaste laget vest det sku bi ampert, men ka fan. Bokse lett!

The wanking sign
Og ampert sku det bi. Før vi nådde å bi varm i ræva leda Killie 2-0 og awaysupporteran på høyrehanda våres storkosa seg. Da Hibs fikk to straffa tætt før pause og keepern tel Killie bei utvist tok det litt av. 2-2 sto det og vi jubla, mens de hine karran va mainnbisk både på dommarn og på oss i grønt. Eg fikk øyekontakt med en Killiesupportar som viste meg ronkebevegelsa med nævven. Måtte flire. Han Erlend opplevde næssn det samme. En feit gammelerik kjeik han i auan og viste han langfingern. Vi kunne ikkje gjøre ainna einn å glise. Topp underholdning!

Heimesupporteran va våkna.

Come on Hibs! og Hibees! joma utover Easter Road.

I pausen spælte dæm Madcon over anlegget, og vi va aille litt stolt over å være norsk i Skottland.

Glory to the Hibees?
Men da andreomgangen starta bei det mørt igjen. Killie gikk opp tel 2-3 og 2-4 mot et Hibernian som va djævelsk dårlig. Ufattelig dårlig på alt. Hibs va tainnlaus og fansen tel Kilmarnock holdt et hælvetes lurvelæven resten av kampen. Jævlig bra! Eg kjeik bort på han som ga meg the wanking sign, og no va det han som bære sto og gliste. Eg smilte tebake og ga han en diskre tommel opp.

Ten men! We've only got ten men!!

Gamlebyen i Edinburgh
Vi hadde god tid etter kampen. Vi sku videre med buss tel Newcastle på kveldinga, så vi hadde god tid tel å fare å trø litt i byen. Gamlebyen va flott. Vi gikk heilt opp tel Edinburgh castle som hadde en flott utsikt over heile byen. Romantisk spot førr dem som driv med kjærlighet og sånt. På turn ned derifra måtte eg kapitulere og ta en tur på public toilet. Heldigvis va det akkorat vaska der inne, så det gikk uten førr store komplikasjona.

Væl nere i byen gikk vi på en Walkabout-pub (Australsk), men vi va så gorre trøtt at vi klarte ikkje å drekke nokka særlig med øl. Tar på å gryinne i byen på timesvis. Dæm spælte førræssn Madcon over anlegget på puben her og. Ikkje dårlig.

Megabus.com
Vi va søkkspeint på kvalitetn på Megabus-bussen. Så og sei gratis billetta, så vi frøkta standarn kunne være førrferdelig. Men gu kor gla vi bei når vi såg kor fin og ny bussn va. På utsia, væll å merke. Førr kjøss meg i øre korr trångt det va ombord. Eg bei settanes i lag med en auar som satt og hallsov imot vinduet. Han såg indisk ut. Eg fikk sove litt, men det va så trångt at eg måtte stekke føtn ut mot mettgangen.

Da eg våkna rundt hall 1 om natta va indarn på tur å bekke over imot meg. Han tykje sku ha han ligganes og snorke og slævje nerover skuldra mi. Eg klorte begge nævvan fast i armlæne og hailla meg det eg klarte inn i mot mettgangen, sånn at han galningen ikkje sku komme borti meg. Ikkje snakk om at eg sku tørre å vække han eller skuve han over mot vinduet. Eg ba en stille bønn tel Gud (som eg ikkje trur på) om at vi måtte være framme i Newcastle snart. Eg haddekje før sagt amen, før vi rulla inn i byen og kunne klive av. 2,5 time i buss va i mæste laget. Gjett om vi gleda oss tel 5-timersturan de neste par dagan. Jehuuu!

Lurt av Taxisjåførn. Igjen!!
På samme måte som i Liverpool gjor vi oss klar tel å ta taxi.

Kor dokker skal, sei sjåførn.

Hilton Hotel, ga vi han te svar og gjor oss klar tel å hoppe inn.

Hilton? Det e så nært at dokker kan bære gå rundt nåvva der og over brua, sa han og peikte på et kryss attom biln hannes.

Og vi idiotan beit på igjen.

Perkele kor vi gikk. Vi runda nåvva og fant verken brua eller Hilton. Tykjen og. Trøtt og sliten. Kneet knaka og astmaen va i anmarsj. Bainntes fleire gång inni meg.

Heldigvis ramla vi på et gjenge med ungramp som tok seg brye å følle oss tel hotellet. Mens han Erlend snakka fotball med lokalraiddn, gikk vi andre bak og knytta nævvan og va klar tel boksing vest dem sku lurte oss inn i et bakholdsangrep. Men det viste seg faktisk å være ærlie folk, så vi kom oss velberga fram.

Halltimes gåing minst. Eg tenkte bære en ting da eg traska opp siste bakken før hotellet:

Måtta fan ha nådd tak i han taxipeisen!

(fotograf: Erlend)

Fotballtur 9: Carlisle United 3 Huddersfield Town 0

Boxing day (26. des 2008)

Brunton Park, Carlisle.
Det her va en gledens dag førr aille oss i Raillkattlia. De par dagan uten kamp hadde tadd på tålmodigheita, så no gleda vi oss bære veldig.

I lykkerus hoppa vi over tørr loff på hotellet og tok frokosten på McDonalds. Derifra trødde vi litt i byen og kjente på stemninga. Det va fint å se små og store som hadde præssa på seg Carlisledraktan sine, som i løpet av et par julemiddaga va bidd et par hakk førr små. Slim fit e jo på moten no, så det va ingen som skjæmtest av at draktan va lide grainn førr trång.

Eg kjøpte meg ei huva og en caps på Carlisle United Club Shop inne i byen, før vi tok føtn fatt nerover Warwick Road kor Carlisles heimebane Brunton Park ligg. Stadion bei bygd i 1909 (klubben bei stifta i 1904) og har i dag en publikumskapasitet på 16651. Publikumsrekorden e på 27500 fra januar 1957 da Carlisle møtte Birmingham City. I 2005 ble heile stadion oversvømt, men no har dem flidd opp og fådd alt på stell igjen, så støvlan kan man la ligge heime.

Why Carlisle?
Det heile starta da eg og han Kim-Freddy va på Englandsraid og va innom Birmingham førr å se Villa. Trur det må ha vorre i 96 eller 97. Vi va inne på butikken JJB-sports i sentrum og sku handle litt på salg. Der ramla vi over storsalg på fotballdrakta. Mens han Kim va å leita fram to Maccabi Tel-Avivdrakta snubla eg over to blåe drakta som kosta bære £6 per stk. Eg sprang å viste dem te han Kim.

Bra! Kess lag e det?

Eg måtte kjike nærmar på emblemet.

Carlisle United står det. Kor det e hæn?

Ingen utav oss hadde snøring, men vi antok at det va litt utførr London. Det passe jo bra å ha et lag å holde mæ nært London, førr dit fer man jo innom bestainndi.

Da vi va å betalte sporte eg ungspøln som sto i kassn om kor Carlisle va og kass divisjon dem spælte i. Gutstriken resta bære på haue og sa han ikkje hadde snøring. Da vi seinar kom oss tel et kart ainnste vi snart at gjettinga på at Carlisle låg i breidd med London va blofeil. Øvst i England, på grensa tel skottland fant vi byen. Jaja, det fikk no bære stå tel.

I 98 reiste vi over et heilt gjænge og såg Carlisle heime førr første gang. Da va vi sællt. I pausen bei vi drien ut på ban og introdusert førr publiken. Dem va rystet over at vi va kommen fra Norge førr å se Carlisle. Bi omtrent som at folk sku komme fra Zimbabwe førr å se Unglyn. Vi bei liketel beæra med billede i lokalavisa og i det neste kampprogrammet. Arti og spesielt. Sia då har vi vorre hardcore fans, og har sedd The Cumbrians live bortimot kvært år etter det.

The Bee Hive
Rett over veien fra stadion ligg puben Bee Hive, som e samlingsplass før Unitedfans før kampan. Da vi va på tur inn bei vi møtt av to svære dørvakte som sporte om vi va home or away fans. Home, sa vi og fikk komme inn. Puben va fuillpakka og eg slår ikkje av på at det va huinner varmegrader der inne. Sveitta som en kval og det va e stræv å komme fram tel barn, men tel slutt nådde vi og fikk heldigvis kjøpt oss ei pils kvær. Førrfreskanes og godt.

Katta
Før vi gikk å handla billetta va vi innom den flotte supporterbutikken som e på stadion. Kjøpte ikkje nokka pga av ei lokal finanskrisa på bankkontoen min, men det va fint å se ka dem hadde å sælle. Plusselig fant han Erlend ei katt som låg oppå nåkka vara i en reol. Det tok ei stund før vi førrsto at det va ei ekte og levvanes katt. Trudde først det va bære ei lekekatt som låg tel pynt der inne. Men neida. Katta hadde puls og ho estimerte oss næssn ikkje, der ho låg og hallsov i breidd med nån veggklokke med Carlislelogoa på.

Vi meinte på det måtte være katta tel nån som jobba der, eller kanske ei lauskatt som hadde lurt seg inn førr å strække seg litt. Katta fikk stor oppmerksomheit. Det va mange som knipsa bilde utav ho, og sjøl om blitzan smaill fra aille kanta, så va det såvidt ho orka å åpne auan og se ka som gikk av folk. Fasineranes.

The Paddock
En ståplass på tribuneseksjon The Paddock kosta gledelig nok bare £16. Det va mykje folk som hadde tadd veien tel Brunton Park på denna andre juledagen. Over 7000 syns eg speakern opplyste om over anlegget. Det e fan bra mykje, med tanke på at Carlisle hadde gjort det dårlig i kampan før jul. Det va topp å være telstede. Carlisle overkjørte gjestan fra Huddersfield og spælte imponeranes fin fotball. Danny Graham skåra første, Michael Bridges det andre og 3-0 fiksa kaptein Graham Kavanagh. Da va aillereia Huddersfieldfansn på tur å førrlate stadion. Det va topp stemning på tribunan. Chanting og kauking heile tia:

There's only one Michael Bridges! (ætte han putta)

United! United! United!

We are Carlisle, super Carlisle, we are Carlisle from the North

Noone likes us, noone likes, noone likes us, we don't care (stælt fra Millwall trur eg.)
Come on Carlisle!

Sit down you car thief! (en som kauka det tel Huddersfieldmanager Lee Clark som røyste seg og ropte instruksjona tel laget sett) Da klarte vi ikkje å la vær å flire.

Sinnsykt bra kamp, og liketel han skeptiske Erlend va fornøyd med nivået. Førrståelig nok va han bidd vældig skeptisk tel nivået i League one, etter at vi såg Millwall og Crewe ta livet av to omganga fotball i den første kampen vi såg her borte. Men no va alt det glømt. Folk gikk smilanes ut fra stadion, og hadde ingen grunn tel grue seg tel dem sku på arbei igjen. 3-0 verke bra på humøret.

Tel slutt må eg legge ved detta klippet fra youtube fra The Great Escape i 1999. Keppern Jimmy Glass skårte på overtid og med det berga Carlisle fra å røkke ned og ut av ligasystemet. Kvær gång eg ser den skåringa får eg frysninge på ryggen og armhåran står tel vers. Hærlig!



I måra legg vi agåre tel Skottland. Gler oss!

Erindringer 7: Feskolotto på DaCapo

Russekro på DaCapo, Finnsnes. (Botnruss 94)

I si tid bei han Asle, han Svein-Gunnar og eg sætt som ansvarlig førr underholdninga på ei russekro vi sku arrangere på DaCapo. Og underholdning bei det…iværtfaill førr oss som arrangerte. Vi hadde ordna med førrskjellige konkurransa som folk kuinne være med på. Temaet førr kveldn va fesk og fanteri på yttersia, så vi vællte å kaille arrangemanget førr feskolotto.

En av konkurransan innebar knusing. Vi kalte den førr Hip-Hop Spikking. Det gikk ut på at to deltakera sku slå suinn gamle Hip Hop-plate i vinyl med kvær sin tørrfesk. Platn hadde vi kjøft på brukthandeln på Finnsnes og tørrfesken henta vi i Djupvågen attmæ han Asle. Vi fikk enda brosma, som tørrfeskarn kunne førrtælle va den bæste tørrfesken. Han sku bære ha vest ka vi sku bruke gourmetfesken tel.

Spikkinga gikk førræssn bære svært. Det einaste aberet med kveiln va at det va omtrent bære vi tre og våres få kompisa som syns det her va nokka artig, ja så det bei mæ den gången at vi fikk ordne tel ting.

En av de andre konkurransan vi arrangerte va en ny vri på den v

anlige skjei og potedesstafetten. Vi bytta ut skjeia med et ausskjærr og potedesen med feskeboilla. Kan skjønne det va både tungt og auvert å reinne rundt inne på DaCapo med et ausskjærr fylt med feskeboilla i kjæftn.

Ja, og det gikk som det måtte gå. Eg trur dæ va ho Astrid bortanna Vågan som va på det eine laget. Ho starta, sprang og bei borte. Vi bei førrtællt at ho hadde forn på kjæftn og slie seg høvelig kraftig. Mæn ho bærga seg godt teslutt og bar inga nag te arrangørkommiteen. Sporty!

Ho og alle de andre heldige vinneran kunne glede seg over gavekort som dem kun kuinne veksle inn i auarshau og kveitskoilta i feskedisken på Domus. Eg trur mange av dem trudde gavekortan bære va jåss, men så feil kunne dæm ta. Vi hadde tiliar på dagen vorre i feskedisken og fikk kjærringa der te å skrive ut gavekortan og spesifisere dem med hauan og skoiltan.

Ækstra populært va det vel og at når konkurransan va færdig så stakk vi av fra oppryddinga. Så det va førrkjen som måtte ta seg av feskekassn, to røde ausskjærr (med tannmærka),

to ihelslådde brosmetørrfeska, alle bettan Hip-Hop-vinyl og en to-tre-å-tyve flattrødde feskeboilla, som va jevnt førrdelt utover golvet inne på DaCapo.

Barnslig? Joda, men vi va jo bære onga.

Erindringer 6: JA!!! ... NEI!!!

Hviterussland - Norge (huse ikkje årstall)
Førr spesielt interesserte så huske dokker sekkert ætter den gången han Sigurd Rushfeldt første gang va aktuell på landslaget. Sigurn hærja i Tromsødraktn, men måtte gång på gång se at dårlige søringa fikk spissplassn han sku ha.

Det va nok tell at vi irriterte oss grønn over han Drillo og de karran han hadde i lag med seg. Men det e klart, sjøl om vi sku ønske at Sigurn fikk spælletid så ønska vi sællfølgelig samtidig, meir einn ailt ainna på jord, at Norge sku vinne kampan og kvalifisere seg tell EM- og VM-sluttspællan.

Det va mykkje diskusjona i media om han Sigurd Rushfeldt eller Lillestrøm sin kar, han Geir Frigård sku spælle førr Norge. Kæm som fikk mæst spælletid e et relativt ænkelt rægnestøkke;

Frigård e søring
+ Sigurd e nording
= Frigård spælle....

Vi satt bunkra i en kjeillar en plass og såg på Hviterussland-Norge. I den tia va Norge såpass god at vi bei skuffa vest dem ikkje vant. At han Frigård sku spælle istan førr han Rushfeldt hadde vi fådd vette dagen før, men vi hadde bestainndi trua på at han Frigård sku være dårlig sånn at han Sigurd fikk komme innpå.

Det gikk mot sluttn av kampen og det sto enda 0-0. Rimelig kjedelig kamp. Han Stian Eidissen tok seg tellåmæ tid te å gå å pesse mens vi satt dær.

Då plutselig kom bailln framover og en spællar klarte å heade bailln i mål. 1-0 te Norge!! JAAAA!!!! rofte aille i kor. Heilt tel kameraet viste nærbilde av kæm som skårte. NÆIIIII!!! rofte aille i kor igjen, når vi såg at han Frigård va karn som hadde skårt, og med det bærga siger te Norge.

Førr han Stian som sto på dass å styrte stråln fra lurn så hørtest det sekkert uinnerli ut.

JAAAAA!!!! ...NÆIIIII!!!!!

Han Stian ranga på seg gaura og sprang inn tel oss, sekkert uten å vaske nævvan først...

Stian: Ka skjedde? Et mål som bei annulert??
Rampen: Næi…Norge lede, men det va han Frigård så skårte

No ska det seies at han Sigurd flirte sist. Han e enda i toppform i TILdraktn, menst han Frigård la bort fotballskoen i 2007 og e vestnok no i trenarteamet tel Eidsvold Turn.

(NB! Som ivrig lisensbetalar har eg tadd meg tel rætte og lånt bildan fra nrk.no)

Erindringer 5: Faen heller Emilio, Hells Kitchen, New York 2001

Faen heller Emilio

Sommarn 2001 kjørte eg og han Geir på kryss og tvers igjønna USA. Før vi tok bilen fatt va vi ei lita vekka i New York.

Då vi kom fram tel hotælle våres i New York (Hells Kitchen) bei vi møtt av en kar som sku bære koffertan våres opp tel rommet. Han va kledd som en slask i dongeriboksa og skjettn genser. Ikkje sa han nokka heller. Han va heller ikkje heilt stiv i engelsk, førr karn i resepsjon måtte sei ting på spansk tel han Emilio, før han bar koffertan våres opp. Han hoffa og stønna bære vælldi, og verka ikkje særlig førrnøyd med tellværelsen.

Vi ga han no en dollar i nævven då vi kom fram, åsså gikk han bære uten å sei nokka.

Vi vesste vel fan ikkje kor mykje man sku tipse, men han tok no sæddeln og stakk han i bokselomma før han huffa og hoffa seg agåre. Mærkelig skrue. Navnet Emilio va det vi som ga han. Vi kalte han opp etter han Faen heller Emilio ifra Real Life Stovner i tegneseriebladet Pyton.

Eg må sei eg va litt skeptisk tel hotællet te å bynne med. Dem va i fullt arbei med å restaurere der, så det va mainnskjit og murpuss og pappbetta overailt. Hotælle svarte heller ikkje heilt tel førrventningen, førr eg klarte ikkje heilt å kjeinne meg igjen i den bekrivelsen eg hadde funne på nettsia dæmmes. Den hadde eg sjækka i god tid før vi reiste over.

From the moment you arrive, you are greeted by one of the friendliest staff in New York that enjoys assisting you with your every day's needs at a touch of a phone.

Vest eg hadde fådd lov tel å skrevve en litt meir realistisk versjon så måtte de bidd sånn her:

From the moment you arrive, you are neglected by one of the most unfriendly and depressing staff in New York that refuse to assist you with any of your every day’s needs even if your life depended on it.

Nokka ainna eg hadde læst på nett førrbausa oss nok enda meir:

At the Washington-Jefferson you are family. Luis greets you with a smile at the reception desk. He knows you by name, as if you've been there before. This is simply a friendly place to stay.

Så det va Luis han heite han som sto i resepsjon. La meg sei det sånn: Ikkje smilte han nån gång, ikkje prata han et ord engelsk, og en gång da vi gikk førrbi resepsjon, såg vi karn sto å fyllte opp ei sprøyta med nokka gugg. Det e fan ikkje kødd engang. Næi, takke meg tell O’Callaghans og Backpackers Hotel i London!