Fotballtur 10: Hibernian 2 Kilmarnock 4

27. des 2008

Bussa fra Carlisle tel Lockerbie i Skottland. Gikk som i London. Plan va at vi sku ta tog videre derifra, men bussjåførn sa at vi kunne sette på med han heilt fram tel Edinburgh. Han sku dit uansett, sa han. De andre passasjeran hallsa av bussen og stilte seg i kø utførr togstasjon, mens vi aleina kjenninga kjørte buss heilt fram tel Edinburgh. Fikk liketel sove litt og. Behagelige greier. Plommen i egget!

Buss-skippern slapp oss av utførr togstasjon inne i sentrum. Det første vi møtte på der va ei galn kjærring som ropte Gouranga og ville gje oss ei bok gratis og franko. Call out Gouranga and be happy! Nei takk, sa vi høflig og luska inn på stasjon kor vi ranga av oss storsækkan i "left luggage" mot en belli penge som telslutt viste seg å være blodyr.

Easter Road, Hibernian FC
Eg veit ikkje kor lenge vi sto på feil sia av veien i breidd med huinner turista og venta på drosja, før vi skjønte at vi sto på feil plass. Vi sprang over på ainner sia og vips så satt vi i en drosjebil. Smooth like silke! Vi sa tel sjåførn at vi sku på fotbaillkamp.

Which stadium? Hebs?, sporte han oss på gorrskotsk igjønna den likkje luka kor man stekk pængan når man e framme.

Yes, svarte vi sånn passelig i kor, og agåre for vi.

Vakje længer turn, og når vi bynte å nærme oss Easter Road stadium sporte taxikarn oss om vi ville fare innom en pub først og bjælme nån hallitra før kampen. Neida, meinte vi på. Øl kan vi jo drekke på stadion heller. Vi dit!

Vi va derimot ikkje så tøff lenger da vi hadde kjøpt billetta og gikk inn på stadion. Ikkje en ølkrane å se nånstess. I Skottland har dem ikkje lov å sælle øl inne på stadion, lekså dem gjør i England. Det svei litt og lære det the hard way. Så som substitutt måtte vi slukøra bjore i oss nokka lessn kola og et par sveitte cheeseburgera, mens vi kjeik på en TV i ei krå som viste Rangers mot Celtic. Celtic leda 1-0 da vi kom tel.

Han Erlend hadde kjøpt seg ei Hibs-huva og et skjerf, så vi såg ut som heimesupportera der vi sto.

Hibernian og Celtic
Eg han Sondre sto å pessa i breidd (i pessreinna på dass) da en stor jævel kom inn og sku pesse ilag med oss. Glad them bastards are getting beat, sei han og pekke han Sondre i sia, mens eg førrtvilt pakka piltn i boksa og gikk tel vasken. Storingen refererte tel Rangers-Celtic som gikk på teven i kråa utførr dassan. Han va fornøyd med at Celtic leda over Rangers(bastards i følge han).

Fotball e litt meir enn bære fotball førr mange i Skottland. Han religion står stært kan man sei. Hibs og Celtic e begge katolske klubba, mens Rangers og Hearts(erkerivalan tel Hibs) e protestantisk. Faktisk har eg læst at Glasgow Celtic bære e en avleggar av Hibernian. Året etter Hibs bei grunnlagt for nån Hibskarra fra Edinburgh tel Glasgow førr å få et katolsk lag på føtn der. Dem lurte enda i si tid på om dem sku kaille klubben førr Glasgow Hibernian, men kom fram tel at det ville være tøvat, sia det aillereia va et lag som heite Hibernian i serien. Så då gikk dem førr Glasgow Celtic heller.

På tavla i tippebua tel Ladbrokes sto kun ett væddemål oppskrevven med kritt:

Hibs to win and Hearts to lose 3/1.

Vi hadde ikkje fådd billetta i lag så vi sætte oss bære på fræmste rad og håpa på det beste. Det gikk ikkje lange stunda før vi bei jaga og måtte finne oss andre plassa, heilt i æinn av langsia. Der satt vi og såg rett i cornerflagget. Vi kunne ikkje ha kommen nokka nærmar bortesupporteran fra Kilmarnock som va plassert på kortsia bak målet. Det va bære en liten port og en tre fire vakte i gult som sto imeilla oss og dem. Kanske i nærmaste laget vest det sku bi ampert, men ka fan. Bokse lett!

The wanking sign
Og ampert sku det bi. Før vi nådde å bi varm i ræva leda Killie 2-0 og awaysupporteran på høyrehanda våres storkosa seg. Da Hibs fikk to straffa tætt før pause og keepern tel Killie bei utvist tok det litt av. 2-2 sto det og vi jubla, mens de hine karran va mainnbisk både på dommarn og på oss i grønt. Eg fikk øyekontakt med en Killiesupportar som viste meg ronkebevegelsa med nævven. Måtte flire. Han Erlend opplevde næssn det samme. En feit gammelerik kjeik han i auan og viste han langfingern. Vi kunne ikkje gjøre ainna einn å glise. Topp underholdning!

Heimesupporteran va våkna.

Come on Hibs! og Hibees! joma utover Easter Road.

I pausen spælte dæm Madcon over anlegget, og vi va aille litt stolt over å være norsk i Skottland.

Glory to the Hibees?
Men da andreomgangen starta bei det mørt igjen. Killie gikk opp tel 2-3 og 2-4 mot et Hibernian som va djævelsk dårlig. Ufattelig dårlig på alt. Hibs va tainnlaus og fansen tel Kilmarnock holdt et hælvetes lurvelæven resten av kampen. Jævlig bra! Eg kjeik bort på han som ga meg the wanking sign, og no va det han som bære sto og gliste. Eg smilte tebake og ga han en diskre tommel opp.

Ten men! We've only got ten men!!

Gamlebyen i Edinburgh
Vi hadde god tid etter kampen. Vi sku videre med buss tel Newcastle på kveldinga, så vi hadde god tid tel å fare å trø litt i byen. Gamlebyen va flott. Vi gikk heilt opp tel Edinburgh castle som hadde en flott utsikt over heile byen. Romantisk spot førr dem som driv med kjærlighet og sånt. På turn ned derifra måtte eg kapitulere og ta en tur på public toilet. Heldigvis va det akkorat vaska der inne, så det gikk uten førr store komplikasjona.

Væl nere i byen gikk vi på en Walkabout-pub (Australsk), men vi va så gorre trøtt at vi klarte ikkje å drekke nokka særlig med øl. Tar på å gryinne i byen på timesvis. Dæm spælte førræssn Madcon over anlegget på puben her og. Ikkje dårlig.

Megabus.com
Vi va søkkspeint på kvalitetn på Megabus-bussen. Så og sei gratis billetta, så vi frøkta standarn kunne være førrferdelig. Men gu kor gla vi bei når vi såg kor fin og ny bussn va. På utsia, væll å merke. Førr kjøss meg i øre korr trångt det va ombord. Eg bei settanes i lag med en auar som satt og hallsov imot vinduet. Han såg indisk ut. Eg fikk sove litt, men det va så trångt at eg måtte stekke føtn ut mot mettgangen.

Da eg våkna rundt hall 1 om natta va indarn på tur å bekke over imot meg. Han tykje sku ha han ligganes og snorke og slævje nerover skuldra mi. Eg klorte begge nævvan fast i armlæne og hailla meg det eg klarte inn i mot mettgangen, sånn at han galningen ikkje sku komme borti meg. Ikkje snakk om at eg sku tørre å vække han eller skuve han over mot vinduet. Eg ba en stille bønn tel Gud (som eg ikkje trur på) om at vi måtte være framme i Newcastle snart. Eg haddekje før sagt amen, før vi rulla inn i byen og kunne klive av. 2,5 time i buss va i mæste laget. Gjett om vi gleda oss tel 5-timersturan de neste par dagan. Jehuuu!

Lurt av Taxisjåførn. Igjen!!
På samme måte som i Liverpool gjor vi oss klar tel å ta taxi.

Kor dokker skal, sei sjåførn.

Hilton Hotel, ga vi han te svar og gjor oss klar tel å hoppe inn.

Hilton? Det e så nært at dokker kan bære gå rundt nåvva der og over brua, sa han og peikte på et kryss attom biln hannes.

Og vi idiotan beit på igjen.

Perkele kor vi gikk. Vi runda nåvva og fant verken brua eller Hilton. Tykjen og. Trøtt og sliten. Kneet knaka og astmaen va i anmarsj. Bainntes fleire gång inni meg.

Heldigvis ramla vi på et gjenge med ungramp som tok seg brye å følle oss tel hotellet. Mens han Erlend snakka fotball med lokalraiddn, gikk vi andre bak og knytta nævvan og va klar tel boksing vest dem sku lurte oss inn i et bakholdsangrep. Men det viste seg faktisk å være ærlie folk, så vi kom oss velberga fram.

Halltimes gåing minst. Eg tenkte bære en ting da eg traska opp siste bakken før hotellet:

Måtta fan ha nådd tak i han taxipeisen!

(fotograf: Erlend)

Fotballtur 9: Carlisle United 3 Huddersfield Town 0

Boxing day (26. des 2008)

Brunton Park, Carlisle.
Det her va en gledens dag førr aille oss i Raillkattlia. De par dagan uten kamp hadde tadd på tålmodigheita, så no gleda vi oss bære veldig.

I lykkerus hoppa vi over tørr loff på hotellet og tok frokosten på McDonalds. Derifra trødde vi litt i byen og kjente på stemninga. Det va fint å se små og store som hadde præssa på seg Carlisledraktan sine, som i løpet av et par julemiddaga va bidd et par hakk førr små. Slim fit e jo på moten no, så det va ingen som skjæmtest av at draktan va lide grainn førr trång.

Eg kjøpte meg ei huva og en caps på Carlisle United Club Shop inne i byen, før vi tok føtn fatt nerover Warwick Road kor Carlisles heimebane Brunton Park ligg. Stadion bei bygd i 1909 (klubben bei stifta i 1904) og har i dag en publikumskapasitet på 16651. Publikumsrekorden e på 27500 fra januar 1957 da Carlisle møtte Birmingham City. I 2005 ble heile stadion oversvømt, men no har dem flidd opp og fådd alt på stell igjen, så støvlan kan man la ligge heime.

Why Carlisle?
Det heile starta da eg og han Kim-Freddy va på Englandsraid og va innom Birmingham førr å se Villa. Trur det må ha vorre i 96 eller 97. Vi va inne på butikken JJB-sports i sentrum og sku handle litt på salg. Der ramla vi over storsalg på fotballdrakta. Mens han Kim va å leita fram to Maccabi Tel-Avivdrakta snubla eg over to blåe drakta som kosta bære £6 per stk. Eg sprang å viste dem te han Kim.

Bra! Kess lag e det?

Eg måtte kjike nærmar på emblemet.

Carlisle United står det. Kor det e hæn?

Ingen utav oss hadde snøring, men vi antok at det va litt utførr London. Det passe jo bra å ha et lag å holde mæ nært London, førr dit fer man jo innom bestainndi.

Da vi va å betalte sporte eg ungspøln som sto i kassn om kor Carlisle va og kass divisjon dem spælte i. Gutstriken resta bære på haue og sa han ikkje hadde snøring. Da vi seinar kom oss tel et kart ainnste vi snart at gjettinga på at Carlisle låg i breidd med London va blofeil. Øvst i England, på grensa tel skottland fant vi byen. Jaja, det fikk no bære stå tel.

I 98 reiste vi over et heilt gjænge og såg Carlisle heime førr første gang. Da va vi sællt. I pausen bei vi drien ut på ban og introdusert førr publiken. Dem va rystet over at vi va kommen fra Norge førr å se Carlisle. Bi omtrent som at folk sku komme fra Zimbabwe førr å se Unglyn. Vi bei liketel beæra med billede i lokalavisa og i det neste kampprogrammet. Arti og spesielt. Sia då har vi vorre hardcore fans, og har sedd The Cumbrians live bortimot kvært år etter det.

The Bee Hive
Rett over veien fra stadion ligg puben Bee Hive, som e samlingsplass før Unitedfans før kampan. Da vi va på tur inn bei vi møtt av to svære dørvakte som sporte om vi va home or away fans. Home, sa vi og fikk komme inn. Puben va fuillpakka og eg slår ikkje av på at det va huinner varmegrader der inne. Sveitta som en kval og det va e stræv å komme fram tel barn, men tel slutt nådde vi og fikk heldigvis kjøpt oss ei pils kvær. Førrfreskanes og godt.

Katta
Før vi gikk å handla billetta va vi innom den flotte supporterbutikken som e på stadion. Kjøpte ikkje nokka pga av ei lokal finanskrisa på bankkontoen min, men det va fint å se ka dem hadde å sælle. Plusselig fant han Erlend ei katt som låg oppå nåkka vara i en reol. Det tok ei stund før vi førrsto at det va ei ekte og levvanes katt. Trudde først det va bære ei lekekatt som låg tel pynt der inne. Men neida. Katta hadde puls og ho estimerte oss næssn ikkje, der ho låg og hallsov i breidd med nån veggklokke med Carlislelogoa på.

Vi meinte på det måtte være katta tel nån som jobba der, eller kanske ei lauskatt som hadde lurt seg inn førr å strække seg litt. Katta fikk stor oppmerksomheit. Det va mange som knipsa bilde utav ho, og sjøl om blitzan smaill fra aille kanta, så va det såvidt ho orka å åpne auan og se ka som gikk av folk. Fasineranes.

The Paddock
En ståplass på tribuneseksjon The Paddock kosta gledelig nok bare £16. Det va mykje folk som hadde tadd veien tel Brunton Park på denna andre juledagen. Over 7000 syns eg speakern opplyste om over anlegget. Det e fan bra mykje, med tanke på at Carlisle hadde gjort det dårlig i kampan før jul. Det va topp å være telstede. Carlisle overkjørte gjestan fra Huddersfield og spælte imponeranes fin fotball. Danny Graham skåra første, Michael Bridges det andre og 3-0 fiksa kaptein Graham Kavanagh. Da va aillereia Huddersfieldfansn på tur å førrlate stadion. Det va topp stemning på tribunan. Chanting og kauking heile tia:

There's only one Michael Bridges! (ætte han putta)

United! United! United!

We are Carlisle, super Carlisle, we are Carlisle from the North

Noone likes us, noone likes, noone likes us, we don't care (stælt fra Millwall trur eg.)
Come on Carlisle!

Sit down you car thief! (en som kauka det tel Huddersfieldmanager Lee Clark som røyste seg og ropte instruksjona tel laget sett) Da klarte vi ikkje å la vær å flire.

Sinnsykt bra kamp, og liketel han skeptiske Erlend va fornøyd med nivået. Førrståelig nok va han bidd vældig skeptisk tel nivået i League one, etter at vi såg Millwall og Crewe ta livet av to omganga fotball i den første kampen vi såg her borte. Men no va alt det glømt. Folk gikk smilanes ut fra stadion, og hadde ingen grunn tel grue seg tel dem sku på arbei igjen. 3-0 verke bra på humøret.

Tel slutt må eg legge ved detta klippet fra youtube fra The Great Escape i 1999. Keppern Jimmy Glass skårte på overtid og med det berga Carlisle fra å røkke ned og ut av ligasystemet. Kvær gång eg ser den skåringa får eg frysninge på ryggen og armhåran står tel vers. Hærlig!



I måra legg vi agåre tel Skottland. Gler oss!

Erindringer 7: Feskolotto på DaCapo

Russekro på DaCapo, Finnsnes. (Botnruss 94)

I si tid bei han Asle, han Svein-Gunnar og eg sætt som ansvarlig førr underholdninga på ei russekro vi sku arrangere på DaCapo. Og underholdning bei det…iværtfaill førr oss som arrangerte. Vi hadde ordna med førrskjellige konkurransa som folk kuinne være med på. Temaet førr kveldn va fesk og fanteri på yttersia, så vi vællte å kaille arrangemanget førr feskolotto.

En av konkurransan innebar knusing. Vi kalte den førr Hip-Hop Spikking. Det gikk ut på at to deltakera sku slå suinn gamle Hip Hop-plate i vinyl med kvær sin tørrfesk. Platn hadde vi kjøft på brukthandeln på Finnsnes og tørrfesken henta vi i Djupvågen attmæ han Asle. Vi fikk enda brosma, som tørrfeskarn kunne førrtælle va den bæste tørrfesken. Han sku bære ha vest ka vi sku bruke gourmetfesken tel.

Spikkinga gikk førræssn bære svært. Det einaste aberet med kveiln va at det va omtrent bære vi tre og våres få kompisa som syns det her va nokka artig, ja så det bei mæ den gången at vi fikk ordne tel ting.

En av de andre konkurransan vi arrangerte va en ny vri på den v

anlige skjei og potedesstafetten. Vi bytta ut skjeia med et ausskjærr og potedesen med feskeboilla. Kan skjønne det va både tungt og auvert å reinne rundt inne på DaCapo med et ausskjærr fylt med feskeboilla i kjæftn.

Ja, og det gikk som det måtte gå. Eg trur dæ va ho Astrid bortanna Vågan som va på det eine laget. Ho starta, sprang og bei borte. Vi bei førrtællt at ho hadde forn på kjæftn og slie seg høvelig kraftig. Mæn ho bærga seg godt teslutt og bar inga nag te arrangørkommiteen. Sporty!

Ho og alle de andre heldige vinneran kunne glede seg over gavekort som dem kun kuinne veksle inn i auarshau og kveitskoilta i feskedisken på Domus. Eg trur mange av dem trudde gavekortan bære va jåss, men så feil kunne dæm ta. Vi hadde tiliar på dagen vorre i feskedisken og fikk kjærringa der te å skrive ut gavekortan og spesifisere dem med hauan og skoiltan.

Ækstra populært va det vel og at når konkurransan va færdig så stakk vi av fra oppryddinga. Så det va førrkjen som måtte ta seg av feskekassn, to røde ausskjærr (med tannmærka),

to ihelslådde brosmetørrfeska, alle bettan Hip-Hop-vinyl og en to-tre-å-tyve flattrødde feskeboilla, som va jevnt førrdelt utover golvet inne på DaCapo.

Barnslig? Joda, men vi va jo bære onga.

Erindringer 6: JA!!! ... NEI!!!

Hviterussland - Norge (huse ikkje årstall)
Førr spesielt interesserte så huske dokker sekkert ætter den gången han Sigurd Rushfeldt første gang va aktuell på landslaget. Sigurn hærja i Tromsødraktn, men måtte gång på gång se at dårlige søringa fikk spissplassn han sku ha.

Det va nok tell at vi irriterte oss grønn over han Drillo og de karran han hadde i lag med seg. Men det e klart, sjøl om vi sku ønske at Sigurn fikk spælletid så ønska vi sællfølgelig samtidig, meir einn ailt ainna på jord, at Norge sku vinne kampan og kvalifisere seg tell EM- og VM-sluttspællan.

Det va mykkje diskusjona i media om han Sigurd Rushfeldt eller Lillestrøm sin kar, han Geir Frigård sku spælle førr Norge. Kæm som fikk mæst spælletid e et relativt ænkelt rægnestøkke;

Frigård e søring
+ Sigurd e nording
= Frigård spælle....

Vi satt bunkra i en kjeillar en plass og såg på Hviterussland-Norge. I den tia va Norge såpass god at vi bei skuffa vest dem ikkje vant. At han Frigård sku spælle istan førr han Rushfeldt hadde vi fådd vette dagen før, men vi hadde bestainndi trua på at han Frigård sku være dårlig sånn at han Sigurd fikk komme innpå.

Det gikk mot sluttn av kampen og det sto enda 0-0. Rimelig kjedelig kamp. Han Stian Eidissen tok seg tellåmæ tid te å gå å pesse mens vi satt dær.

Då plutselig kom bailln framover og en spællar klarte å heade bailln i mål. 1-0 te Norge!! JAAAA!!!! rofte aille i kor. Heilt tel kameraet viste nærbilde av kæm som skårte. NÆIIIII!!! rofte aille i kor igjen, når vi såg at han Frigård va karn som hadde skårt, og med det bærga siger te Norge.

Førr han Stian som sto på dass å styrte stråln fra lurn så hørtest det sekkert uinnerli ut.

JAAAAA!!!! ...NÆIIIII!!!!!

Han Stian ranga på seg gaura og sprang inn tel oss, sekkert uten å vaske nævvan først...

Stian: Ka skjedde? Et mål som bei annulert??
Rampen: Næi…Norge lede, men det va han Frigård så skårte

No ska det seies at han Sigurd flirte sist. Han e enda i toppform i TILdraktn, menst han Frigård la bort fotballskoen i 2007 og e vestnok no i trenarteamet tel Eidsvold Turn.

(NB! Som ivrig lisensbetalar har eg tadd meg tel rætte og lånt bildan fra nrk.no)

Erindringer 5: Faen heller Emilio, Hells Kitchen, New York 2001

Faen heller Emilio

Sommarn 2001 kjørte eg og han Geir på kryss og tvers igjønna USA. Før vi tok bilen fatt va vi ei lita vekka i New York.

Då vi kom fram tel hotælle våres i New York (Hells Kitchen) bei vi møtt av en kar som sku bære koffertan våres opp tel rommet. Han va kledd som en slask i dongeriboksa og skjettn genser. Ikkje sa han nokka heller. Han va heller ikkje heilt stiv i engelsk, førr karn i resepsjon måtte sei ting på spansk tel han Emilio, før han bar koffertan våres opp. Han hoffa og stønna bære vælldi, og verka ikkje særlig førrnøyd med tellværelsen.

Vi ga han no en dollar i nævven då vi kom fram, åsså gikk han bære uten å sei nokka.

Vi vesste vel fan ikkje kor mykje man sku tipse, men han tok no sæddeln og stakk han i bokselomma før han huffa og hoffa seg agåre. Mærkelig skrue. Navnet Emilio va det vi som ga han. Vi kalte han opp etter han Faen heller Emilio ifra Real Life Stovner i tegneseriebladet Pyton.

Eg må sei eg va litt skeptisk tel hotællet te å bynne med. Dem va i fullt arbei med å restaurere der, så det va mainnskjit og murpuss og pappbetta overailt. Hotælle svarte heller ikkje heilt tel førrventningen, førr eg klarte ikkje heilt å kjeinne meg igjen i den bekrivelsen eg hadde funne på nettsia dæmmes. Den hadde eg sjækka i god tid før vi reiste over.

From the moment you arrive, you are greeted by one of the friendliest staff in New York that enjoys assisting you with your every day's needs at a touch of a phone.

Vest eg hadde fådd lov tel å skrevve en litt meir realistisk versjon så måtte de bidd sånn her:

From the moment you arrive, you are neglected by one of the most unfriendly and depressing staff in New York that refuse to assist you with any of your every day’s needs even if your life depended on it.

Nokka ainna eg hadde læst på nett førrbausa oss nok enda meir:

At the Washington-Jefferson you are family. Luis greets you with a smile at the reception desk. He knows you by name, as if you've been there before. This is simply a friendly place to stay.

Så det va Luis han heite han som sto i resepsjon. La meg sei det sånn: Ikkje smilte han nån gång, ikkje prata han et ord engelsk, og en gång da vi gikk førrbi resepsjon, såg vi karn sto å fyllte opp ei sprøyta med nokka gugg. Det e fan ikkje kødd engang. Næi, takke meg tell O’Callaghans og Backpackers Hotel i London!

Erindringer 4: Eg ska bære se Quincy først

Gausdalsveien 50, Tromsø siste halvdel av 90-tallet

Eg ska bære se Quincy først e en all time klassiker. En av mange fra den godeste Kim-Freddy.

Unge Thomesen hadde heime-eksamen som sku leveres neste dag. Vanligvis har man 14 daga på seg tel å skrive en sånn eksamensoppgave. I tellegg må man klare å produsere minimum en 14-15 side, medregna litteraturlesta (viktig å poengtere nettopp det)

Men han Kim (ja eg og i flækkan) har bestainndi meint at 14 daga e alt førr mykje tid å bruke på sånt. Ja, sjøl 14 tima e i overkant. Det nærma seg innleveringsfristn og han Kim tok det med ro som vanlig. Det va no bidd kveld og oppgaven sku leveres på mårran dagen etter. Studenten tok som sagt livet med ro, men vi som bodde i samme hus (Gausdalsvegen 50) begynte å bi litt småbekymra. Hadde han ikkje tenkt å bynne snart? Kunna no idet minste ha skrevve overskrefta?

En av oss tok tel mot og sporte karn rætt ut:

Kim, har du ikkje tænkt å byinne på heimeoppgaven snart?

Svaret kom kjapt og sei alt om ka som e viktig å prioritere her i livet:

Eg ska bære se Quincy først.

Man kan bi rørt av mijnner. Det må åsså seies at Quincy gikk på TV2 i den tida og hadde sendetid fra klokka 01:00 tel ca.02:00 om natta. Når då eksamensoppgaven sku leveres klokka 10 om mårran e det bære å regne ut sjøl kor mykje tid han fikk på seg.

Uttrøkket brukes den dag i dag når man ska sei at man har utsætt å gjøre nokka.

Kim: Gøran har du bynt å skrive på Carlisle-Posten (Cumbrian Norsemen)?
Gøran: Eg ska bære se Quincy først
Kim: æ æ æ

NB! I 2001 va eg og han Geir på road trip i USA, og da va vi faktisk heime hos han Quincy (Jack Klugman). Etter mykje om og mænn og litt loding att og fram i Malibu fant vi adressen eg hadde haia på nett før vi for. Vi hadde ikkje heilt trua på at det va rett, men da han Geir kjeik på tavla over beboeran i leilighetskomplekse bynte han å flire såpass at eg skjønte vi hadde kommen rett. Han Geir peikte på tavla og viste meg.

J. Klugman sto det sånn passelig på hallskjeiva - og vi ringa på. Men han va ikkje heime, så vi la bære igjen en beskjed på ringeklokkesvararn hannes om at vi va kommen fra Norge og at vi va big time Quincy fans.

Quincyen våres va vel ute og sjekka dame lekså han bruke, regna vi ut før vi luska oss agåre igjen.

Erindringer 3: E han gammel han Zola?

15-16 år Det va i den tia då puben Bak Mål i Tromsø va plassn vi møttes førr å se fotbaillkampa i fra Premier League. Ka som e der no veit eg ikkje, men førr masse år sia gikk han under det meir kjente navnet Middagskjellarn. Eg huske vi satt bak et par hallgamle karra som va meir eiller mijnner skjitfuill. Eg antar dem trudde at det va Middagskjeillarn dem va på. På storskjærmen viste Sky eller Canal Plus fotbaillkamp med Chelsea mot et ainna lag. Å bæss så vi sett dær så læne han eine karn seg mot han ainner og sei: E han gammel han Zola? Karn som bei snakka tel, kvekna tel lekså han sku ha sotte å sove: …Han e vel en 15-16 år. Både han Sondre og eg bei så paff at brusn vi slafsa va på god tur opp igjønna næsn. Gøran: Kor gammel bi ho Vanja no? Sondre: Ho bi vel en 15-16 år Gøran: æ æ æ Sondre: æ æ æ nei ho bi vest 25 trur eg.