Fotballtur 5: Everton 0 Chelsea 0

22. desember 2008

Goodison Park
I dag skofta vi frokosten på hotellet og tok heller i på en landgang på Upper Crust inne på Euston Station. Kjøpte en med bacon, men han va ikkje god. Inne på toget spælte eg og han Erlend og han Sondre TP fotballquiz som eg fikk i julegave hos han Magnar. Han Kenneth va ikkje med sia han satt framme på business class og slurpa sjampagne.

Eg stinka og han Erlend va i gruinn og ganske dårlig, så etterkvært bei det oss to mot han Sondre "Mastermind" Richardsen. Eg trur vi slo han tel slutt, med et par nødskrik.

Da toget harka før vi kom inn tel Runcorn la eg mærke tel nokka snodig. Eg tællte heile 13 gamle og utslettne fotbailla i alle fasonga som låg i grøfta attme togskinnan. På øversida må det ha vorre bolighus med haga kor rampen har speint fotbaill. Åsså har dem vel vorre uheldig å speint dem over gjærdet og ikkje fådd lov hos mødren sine å klatre over å hente dem.

Ikkje rart Runcorn e dårlig, sei han Sondre. Dæm e jo fri førr fotbailla.

Etter ei kjapp googling kan eg no informere om at Runcorn Linnets FC per dags dato ligg på en hederlig 12. plass i The Vodkat (North West Counties) League, Premier Division. Så nån fotbailla må dem no ha.

Da vi kom tel Liverpool fikk vi beskjed hos en taxisjåfør at hotellet våres va så nært at det va likar å gå dit. Ja, go mainnskjit. Vi gryinna og gikk i en god halltime før vi va framme. Hotellet va miles away. Gorrpongen i drosja va vel arbeissjy og orka ikkje å skysse oss. Igjen va eg søkksveitt, knekrank og fullsjettn av astma. Men bevares. Hotellet va veldig fint. Radisson SAS Liverpool. Einaste aberet va at vi va søkklæmster førr fjernkontroll. Vi endevendte rommet uten å finne han, så vi måtte ringe resepsjon å be dem komme med en ny. Det gikk som i London. Tykje sku sette på hotell uten tv.

Fikk meg et hallveis sjokk da eg sku ta heisen ned fra 4. etasje tel 3. kor han Sondre og han Kenneth holdt tel. Eg bei ståanes bom fast i heisen. Førr å kunne kjøre heis må man ha romkortet med seg. Det hadde eg glømt og da heisdøra gikk igjen fikk eg ikkje trøkt på nån av knappan. Da sjøl ikkje døråpnarknappen verka bei eg sveitt. Sku prøve å ringe han Erlend, men inne i heisen fantes ikkje telefondekning. Bei meir svett da. Han tykjen sku trøkke på alarmknappen og skjæmme seg loddrett ut.

I panikk trøkte eg likegodt på aille de andre knappan og pusta letta ut da knappen tel 1. etasje verka. Da eg kom ut fant eg fanden ikkje trappa heller, så eg måtte ringe han Erlend å få han te å komme å hente meg opp. Skukje tru man va reisevant.

Da vi va på tur å ta taxi tel Goodison Park, bei han Sondre telsnakka av en gammel galning utførr Pizza Hut. Han Sondre ignorerte komlingen som snudde seg og ropte You fockin' cunt ætte han. Vi måtte dræge litt på smilebandan da.

Væl framme heiv vi oss i leitinga etter box office. Vi gikk en og en halv runde rundt heile stadion før vi fant kor vi kunne hente billettan. Svemlinga.

Inne på stadion kjøpte vi oss som vanlig øl, som må drekkes opp før man går ut og sett seg. Vi gambla litt på kampen og kjøpte et par lodd hos ei gammel kjærring som sto der inne. Ho sporte meg om eg ville ha et julekort også. Eg skvatt passelig tel og sa brutalt nei, sia eg antok ho sku ha penga førr det. I don't celebrate Christmas, laug eg så eg trudde det sjøl. Ho smilte og sa vennlig: so you are... også leita ho etter ka ho sku sei. Før ho fikk tenkt seg om parerte eg med et hyggelig I am nothing og gikk ut på tribun. I ettertid viste det seg at ho ga ut gratis julekort tel folk, liketel signert med julehelsn fra ho sjøl. Fikk litt dårlig samvittigheit, men ka fan.

Vi bei litt førrfær når vi såg plassan vi hadde fådd. Længst inn va vi plassert og over oss hadde vi taket tel tribuneseksjon over. Vi satt mett på langsia og klarte akkorat å se heile ban, bortsett fra et par stolpa som sto litt tel venstre framførr oss. Taket seig så langt ner at vi såg ikkje bailln når han va høgt oppi lufta. Når keeperan skaut ut så måtte vi bære gjette kor bailln bei å lande ved å se på korr spælleran sprang og stilte seg. Men, bevares vi såg alt som skjedde.

Et lite støkke tel venstre førr oss satt Chelsefansen. Dem ska ha skryt førr at dem sang kontinuerlig igjønna heile kampen. Sjøl da han Terry bei utvist såg dem det ikkje ulekt. We only need ten men joma over Goodison under en ellers relativt sjangsefattig og lugn kamp. Evertongutan va også bra på kaukefronten i flækkan. Bra heimepublikum.

Pienaar på Everton hadde en sørgelig dårlig dag. Bomma på aille pasningen og sprang bære imeilla. Millwall material va vi aille enig om. Vi fikk også studert Chelseas Bosingwa. Han har og hadd bedre daga på arbei. Shite, med andre ord.

Buss va transportmidlet vi benøtta oss av på turn telbake fra Goodison og inn tel sentrum. E et greit lite stykkje så gåing va ikkje aktuelt. Kveldsmaten hadde vi inne på en utrulig sjettn McDonald's. Det låg matresta og mannskjit over alt. Dem va vest på tur å stenge.

Da vi kom heim (tel hotellet) bei eg og han Erlend settanes å se på Soccer AM på tven. Fotballprogram med blant andre han Lee Hendrie (Sheffield United) som en av gjestan.

Dem hadde et flaut innslag som må nevnes. Good old gammel Liverpooldefender Neil "The Razor" Ruddock (også Millwall, Spurs, Soton, QPR, Hammers, Crystal Palace og Swindon) va utkledd og sku være julenisse i klubbsjappa tel Wigan Athletic. Han prøvde vest å være arti, men du søte tid korr jævlig det va. Han skjelte ut ungan og tafsa på de kvinnelige alvan sine. Omtrent like flaut som Russerevyen våres (Botnruss 94).

Før kvær serierunde så e det en kar på Soccer AM som vise fram en spesiell måte å feire et mål på. Den første spællarn som feire på samme måten i kommanes serierunde bi belønna med £10. Da vi såg va det heile 9 støkka på Huddersfield Town som måtte dele på tipundingen. Feiringa dem gjennomførte va å sette seg på marka og late som dem kjørte bil. Småartig.

Dagen ebba ut med tv-kjiking og avslapping.

1 mål på tre kampa så langt va ikkje all verdens å skryte av. Tæll ikkje målan i Arsenalkampen for obvious reasons.

Kan Carlisle fikse på det når vi fer dit? Mykje mulig.

(Alle fotos: Erlend Simonsen)