Fotballtur 6: Marmite, Penguins, The Beatles og Poker

23. desember 2008

Marmite
Det va lillejulaften og svinkaldt. Vi hadde tre kampfrie daga i vente, og såg vel egentlig fram tel å slappe litt av. Det gjor ivertfaill eg.

Som vanlig va eg og han Erlend oppe tiliar enn de andre to podan, så vi gikk aleina tel frokost på Radisson SAS Hotel i Liverpool. Vi bei møtt av ei imponeranes søt og blid tøtta, som føllte oss tel bore og sporte om vi ville ha te eller kaffe. Trur vi begge vællte te.

Det gikk en fan i meg, så eg va å henta en pakke marmite i påleggsdisken, og lurte på om han Erlend torte å smake. Marmite e et biprodukt av ølproduksjon (yeast extract), smake død og djævel og brukes både i matlaging og som pålegg på toast. Svineriet e strengt på smak og brenn seg lekså fast i tunga.

Wikipedia: ...the product is a sticky, dark brown paste with a distinctive, powerful flavour, which is extremely salty and savoury with umami qualities, somewhat comparable to soy sauce.

Slagordet tel produktet e passanes; Love it or Hate it. Eg går førr hate it. Når det gjeld grusomheit og førrfærdelig smak så e Marmite fullt på høyde med svenskan sin surstrømming, førr dem som har vorre borti det.

Han godeste Erlend va tøff i tryne og smorte optimistisk sorten på brødskiva. Eg syns han la tjukt på, men eg orka ikkje å sei nokka. Eg huske sjøl den gangen eg sku smake på marmite, at eg fnøsa av advarslan, og meinte på at så jævlig kunne det no vel ikkje være.

Men så jævlig e det, og det fikk fort han unge Simonsen erfare. Han braut stompbettn i kjæftn og tygde ivrig. Plutselig va han ikkje så tøff lenger. Dokker sku sedd grimasan han la tel mens han famla etter vattnglasset og brekte seg. Fan, det va hærlig å få flire så tili på mårrakvestn. Man kvekne fort tel da. Synd at han ikkje spydde, førr då har eg sekkert flirt enda.

Never trust a penguin
Etter frokost lugna vi ner framførr teven inne på hotellrommet. BBC reklamerte med penguin week, så vi bei settanes å kjike på pingvinan ei god stund. Programme starta bra. De koselige og lett overvektige skapningan vugga att og fram på snyen i isødet. Nån snåvva og datt, mens andre sklei på isen på magan sine. Storveis sjarmeranes og frøktelig koselig. Trivelige skapninga di der karran, tenke eg og han Erlend i kor.

Men vi fikk snart glasskoleaen i ranghalsn. Det viste seg at pingvinan ikkje va så snill og grei som vi bestandi hadde trudd. Da en foreldrelaus pingvinunge va borte hos en anna familie og sporte etter en liten matbette, fikk vi se karran i sett rætte element. De voksne pekka stakkarn i nakken fleire gång mens han sprang skrikanes og ihelsvultn agåre. Ungen fikk fan ikkje mat hos nån, og endte opp stein dau og fastfråsn i isn. Hjertelause svin de der pingvindjævlan.

Og ikkje nok med det. Stæl fra nabboan gjør dem og. Vi fikk se et klipp kor fleire pingvinfamilia holdt på å bygge seg reir. En ærlig pingvinsjæl gikk et stykkje unna og henta prima måill og græss, som han plasserte fint i byggverket sett. Men mens han va å henta ei ny ladning så va pinade ækteparre i nabboreiret og stal material hos han. Like førrbandet kor mykje han henta, så vaks ikkje reiret hannes en cænt. Nabboreiret, derimot, va stort og ferdig isolert på et øyeblekk.

Både eg og han Erlend va rystet. Førr en gjeng. Det værste e at det sett folk på huk og filme galskapen, og ikkje grip inn. Man skal la naturen gå sin gang, heite det vest. Dæven eg måtte ha vorre kameramainn der nere. Sku bære ha sætt på pause et øyeblekk, og gådd bort og vridd om haue på de to tjyvraiddan. Kan fort hende dem har bidd snill de andre karran og da. Får være måte på ka man ska la banditta slæppe unna med.

The Beatles Story
Nere i nyoppussa Albert Dock ligg The Beatles Story. Dit må dokker fare vest dokker nån gång ska tel Liverpool. £12,50 tok dem i inngang, så det va ikkje så galle. Flott va det innvendig. Massevis av Beatlesting. Vi fikk head-set og kunne sjøl bestemme ka vi ville høre om der inne. Det va et bra museum, men eg orka ikkje å høre på alt. Va ufattelig vindfull, så eg smaug meg stadig litt unna og putra førr meg sjøl.

På bildan ser dokker han Erlend og han Sondre utførr inngangen tel The Beatles Story, og meg avbilda i lag med han John Lennon. Småtting!




Poker
Alle fire for på casino på kveldn førr å delta i pokerturnering. Allereia før turneringa starta hadde eg tapt £20 på roulette. Førrbainna juks. Pokerturneringa kosta £20, trur eg. Huske ikkje helt. Kor mange som va med huske eg heller ikkje, men en plass i mella 60 og 90 spællera deltok, vil eg anta. Eg la merke tel at blindsintervallan va på 30 minutt, så eg sa te gutan at her kunne vi sette lenge og omså bære kaste alle hendern i timesvis. Gjedd førr pengan.

Han Sondre og han Kenneth havna på samme bord, mens han Erlend og eg måtte sette aleina kjenninga på våres respektive bord. Eg bei settanes rett etter big blind på mi første hand. Det sku vise seg og også være mi siste hand. Eg skvatt litt tel da eg såg at eg hadde fådd utdelt QQ. Eg høyna litt og la merke tel at karn på sia av meg eye-balla meg. En auar to plassa bortførr meg reraisa meg, og før eg veste ordet av det gikk en anna kar all in. Ka i fan? Eg tenke et lite sekund før eg heiv alle kjipsan i potta og sa "call". Sistekarn synte og. Eg skjønte at det va mørt næssn før dem viste kortan. Karran flippa over AA og KK. Mi stusselige QQ hadde ikkje nubb. Inga Q å se i verken flop, turn eller river, så eg måtte pænt bære røyse meg før stolsæte hadde nådd å bi varnt. Dårlie greier. Gla eg har arbei å gå tel.

Han Sondre bei helten av oss fire, med en hederlig 14. plass. Og mens han kjæmpa i toppen, spælte vi andre tre cashgame med nån lokale helta. Eg og han Kenneth gjor det jevnt dårlig, mens han Erlend bei den store pokerstjerna. En av de lokale pokerheltan va plutselig ikkje så tøff lenger da han Erlend, smilanes, annonserte all in. Proffen calla og ungspøln fra Finnfjorn kunne stolt vise fram fire like (9999). Priceless!

Lillejulaftn gikk mot slutten og vi va klar førr å puske oss videre nordover. Neste stopp Carlisle. Badebyen Carlisle, skal vi tru farn hannes Erlend:)