Arkiv: Filippinene 2006 - 20

Dag 11: Manny ”Pacman” Pacquiao

Skrevet av 7. august 2006, klokken 04.04

2. juli
Våkna rimelig seint idag. Klokka va nyss bekka 12 på førrmiddagen då eg ista å karre meg ut av køya. Frokosten sto som vanlig å veinta på meg på spisebore. Eg braut i meg lonka ris og to kaille ribbebetta. Det va godt men det hadde vorre likar med varmmat. Langt imeilla microbølgeovnan her nere, så einaste måten å få varm frokost på e å stå opp før klokka syv. Ikkje særlig aktuelt det nei. I breidd med risn sto det en stor klæpp med banankaka. Eg synns ho e grei nok å ete, men ho e så søkkanes mæktig. Eg, svemlingen, skraut bære vælldi av kaka første gång eg fikk smake deinn, så no får eg kaka særvert bortimot kvær mårra. E bære nødt tel å præsse deinn ner førr ikkje å førrnærme værtsskape i gårn.

Mens eg satt der å sleit me å få trompa kaka i meg så kjeik eg lide grainn på teven. Såpeserie som gikk. Skjønte ikkje et ord, men bei no settanes å glane. I reklamepausen fikk eg se at reklaman på teven her nere e mange som heime. Døbba å jævli. Fikk se en snodig reklame førr Super Glue. Det va et par ækspærta som hadde nån droppa mæ superlim oppuinner skoen tel en finkledd mainn i dræss. Å så ba dæm han om å trø på ei trefjøl mæ begge føtn. Førr å vise at det va skikkeli superlim så tok dæm mainn og hængte opp ner i et stativ korr bære fjøla va fæsta. Å menst maijnn hang dær så blinka det me stor skreft over heile tv-skjærmen:

NO CAMERA TRIX - REAL THING – DO NOT TRY THIS AT HOME!

Då eg kjørte tel mercadoen i tricyclen beit eg te mærkes at det va næssn ikkje folk å se nån stess. Her va kun enn og ainna tricycle i farta og enn å ainna ensom sjæl som gikk ætter veien. Det va uinnerlie greier, førr som regel e det fuillstappa med folk og trafikkork aille veia. Å liketel i mercadoen va dekje folk å se. Eg såg ei låghailt kjærring som kom vagganes med et trau på skåiltn og to gluinta som drog på ei tralla med to store plastdonka mæ vatn. Eillers va det ikkje ei meinneskeli sjæl å se.

Mens eg spaserte bortover mercadoen ainnste eg ættekvært at det sto en heil skåkk med folk længer frammi veien. Ka tru ka tykje dæm står dær førr, funnderte eg på menst eg nærma meg folkemængdn. Eg såg bære ryggan på dæm, førr dæm va aille vendt inn mot jernvareførrætninga som sto der. Eg gikk bortom, nyssgjærri som mainn e. Då eg nærma meg fainn eg ut at dæm sto aille i hopen å kjeik på en urlitn reise-TV som va plassert oppå disken inni førrætninga. Superlimreklamen va no ikkje så bra, bemærka eg, men ingen brydde seg om meg der eg sto atst i mængdn og prøvde å tjyvkjike på ka dæm såg på. Boksing! Dæm såg på boksekamp! Heile befolkninga såg på boksing. Kjærringe som kailla og krættur som hønse – det verka som aille kjeik på teven akkorat no. Eg fikk vette at det va deinn filippinske superheltn Manny Paquiao som boksa tittelkamp imot en hærting ifra Mexico. Han Paquiao, eller Pacman som dæm kaille han, vant kampen på poeng og beholdt titteln som værdensmester i sin vektklasse. Ka han veie veit ikkje eg, men han e litn, tyinn og lætt på fotn. Då kampen va færdi va det ikkje væranes igjæn. Folk over ailt og trafikkork så gonggongen plinga etter tållte runde.

Filippineran har ikkje mange folkeheilta og superstjerne som e i livet no, men dæm klare seg længe med boksargluintn. Han e førrguda her nere. Fuillsjettn av pænga må han og være, førr han e mæ i bortimot aille reklamen på teven. Eg har sedd han slafse McDonaldsburger, vaske håre sett, kjøre bila, tygge tyggis og meir tell. Sku ikkje førrundre meg at det va han dæm klistra fast i ei bordfjøl og hængte opp ner i reklamefilmen eg såg i mårrest. Dæm har liketel snekra ihop en film som heite Paquiao som går på kjinoen her nere. Filmen skal vestnok handle om livet hannes fra han va en fattig gluint i Cebu-provinsen og fram tel no korr han e en levvanes super-heilt førr aille stolte filippinera. Han spælle ikkje seg sjøl i filmen, førr han har vel nok å gjøre med aill reklamefilminga.

Sist eg va å speinnte biljard med præstekailln spå va det en kar som sa tell meg akkorat idet eg sku tel å gå heim:

I thought you were Fred SomethingSomething (huske ikkje ætternavnet) You look just like him!

Eg fikk høre etterpå at han der Fred som karn refererte tell e boksetrænarn tel han godaste Manny Pacman. På teven fikk eg se korsn han her trænarn såg ut. Han va ikkje så vælldig fæl og eg klarte faktisk sjøl å se et par likheita imeilla meg og han. Vi va no iværtfaill lyshuda begge to. Ja, åsså lang i painna.

Bottomless
Eg tok tøtta mæ meg på Pizza Hut inne på kjøpesæntre i byen. Ho grein litt på næsn, sia dæm ikkje har belli mat der inne, men eg fikk ho no mæ meg tell sluitt. Å det va dyrt, ætter førrhåillan. Rægninga førr ei diger family-size pitsa me forrætt (bbq-wings) og drekka tel kom på næssn huinner krone.

Eg tok et sup utav kolaen, sætte deinn tesies og knipsa på kellnarn.

Excuse me, can I have something else please? This bottomless coke is mentally ill. No fuzz, no taste.

You don’t want this?

No, it’s disastrously bad. It has no taste, no nothing. Do you have coke in a bottle or a can? If not, I’ll just have a beer, please.

Ahhh…can! We have can! I get can for you sir!

Då han kom tebakers fra kjøkkene hadde han to boksa med pepsi i nævven. Han åpna deinn eine og kvælte i et glass te meg. Han tok så deinn aindre boksn i nævven og va på tur å førrlate. Eg tok tak i nævven hannes og fikk stoppa flyktningen.

Just leave this can here too.

Yeah?

Yes, my thirst is bottomless

Eg læmna null pesos I tips tell kjeiltringan. Føltes godt.

Gudene må være Jean Claude Van Damme

Då eg kom heim tel mett så va eg ikkje særli trøitt så eg bei settanes ilag med gluintn (eg ikkje førrstår) å se to filma. Enn grusom enn korr han Jean Claude Van Damme slåst mot seg sjøl (evil Jean Claude vs. good Jean Claude). Intet mindre einn førrfærdeli, men det va det første tv-programme eg hadde sedd korr dæm snakte ængelsk så eg bei no settanes å se. Eg gjør væll ingen førrfær når eg avsløre at the good Van Damme vijnn deinn siste slåstkampen rætt før ruilletækstn kjæm. Ætter at han Jens Klaud va færrdi starta dæm rætt på The Gods must be crazy 2. Eg veit eg har sedd deinn før i min ungdom, men eg lot meg ikkje stoppe av det.Filmen gikk ner i breidd me et par bokskolea, før eg pussa kjæftn og la meg førr natta.

NB! Eg plages steikanes mæ deinna editorgreia her på VG-blogg. Dæfførr bei det plutseli hutseli stor skreft i dialogen over her og marg på siste stykkje her. WANKS!

#1 Kommentar fra Geir (svar):

Eg har kanskje lite å gjøre, men eg e no ærli å sei det, istedet førr å love at eg ska skrive resten i mårra, men ikkje gjør det...