Arkiv: InterRail 2007 - 8

Brev 3: Cardiac Arrest

Skrevet av Finnfjord 11. juli 2007, klokken 11.26

1. juli 2007

Fra John Lennon Airport i Liverpool måtte eg ta bussen tel togstasjon Liverpool Lime Street, eller the boss to Lææm street som scousertøsa i turistinformasjon sa.

Jauda, det gikk bære svært. Har aldri hadd problema me engelsk kollektivtransport. På bussn va vi fleire som va kommen me fly tel Liverpool. Framførre meg satt det ei rund tøtta i 40-åran og snakka i telefon. Det verka som ho ringte opp fleire og sku førrtælle at ho va heimkommen.

Eg tok meg sjøl i å flire ukontrollert høgt då ho sa you fuckin’ twat tel vænninna i telefon. Heldigvis flirte ho sjøl mæ det samme ho sa det, så ho hørte næppe mi hiksting i sæte bak.

Samtidig ringte det i telefon tel karn rett overførr meg. Det va ikkje farlig å førrstå kor han hadde vorre.

Yeah. I’ve just landed. The weather was ever so shite but the Killers were fucking superb!

Han hadde likense armband fra Hove som det eg hadde. Eg la armen min diskret på armlæne mett i håp om at han sku se at eg va like tøff som han, mens eg venta i speinning på om han sku sei nokka tøft om Slayer. Men ikkje førrbandet. Det bei inga Slayer-prat på meg heller, førr at han prata i telefon heilt tel vi va framme på togstasjon.

I’ll tell you all about it when I get down there avslutta han med og la på.

På London-toget va det ikkje mulig å finne et sæte som ikkje va reservert. Da klokka nærma seg avgang ga eg bære fan og sætte meg på et ledig vindussæte med bord og greier.

Det satt en kar rett overførr meg og eg såg han hadde reservasjon sin ligganes på bordet. Han må ha vorre et par-tre år ønger enn meg, hadde runde brilla (som engelskmenn ofte har), va skjettnlys i håret og hadde laga seg et slags tynt, gulbrunt skjegg som hallveis omringa kjæftn. Det va åpen klaring inn mot munnviken, einaste. Han satt å læste i ei brei og tjukk bok med et stort bilde av et hjerte på framsia. Ikkje sånn romantisk hjerte, men et ekte menneskehjerte, meinte eg det måtte være.

Akkorat i det toget tok tel å rekke på seg klappa han igjen boka og sei mæ meg at de reservasjonan e ikkje nokka å bry seg om. Sjøl satt han på sett reserverte sæte, men folk flest reserverte sæta, men allikavæll sætte dem seg likegodt en ainna plass.

Det va det eg regna ut, sa eg tel han, førr det va jo djævelsk så mange reserverte sæta som ikkje va okkupert bære et menutt eller to før toget sku gå.

Vi fortsætte praten og eg tok meg tel å spørre om den boka. Jau, det kunne han førrtælle. Han jobba i Cambridge på et senter for hjertetransplantasjon, og no sku han holde et foredrag om temaet førr nokka eksperta fra en ainna plass. Han va litt nervøs, sa han, men det fikk no gå seg tel.

Han hadde jobba som vanlig læge et år eller to før han tok overgang tel hjertetransplantasjon – åsså sa han nokka med cardiac something something. Fikk det ikkje heilt me eg. Ekje så stiv i latin. Han trivdes iværtfaill bere der han va no, sa han.

Han førrtællte at han va ifra Wrexham i Wales, men bodde i Liverpool og pendla tel Cambridge. Hørtes tungvindt ut, tenke eg, men det får no bi han om det. Eg såg med ett nøtta tel å snakke om et tema eg kan en del om.Wrexham? In 95 I watched Wrexham play York City in York. They lost one nil. And I’ve been to Cardiff a few times for the football. I’m a Carlisle supporter, and they’ve been in a couple of finals down there, passelig skraut eg.

Men det bei fort stopp på fotbaillpratn. I hate football, sa han stolt. I quite like swimming though, but I’ve never even been to a football match, and in PE in school I was always the one who got picked last.

Fan, va det første som slo meg. No bi vi vel nødt tel å prate om jobb og Norge og sånt tøv, tenke eg me gru. Å eg fikk rett.

Han va imponert over at eg va lærar. Han sa han hata onga, og at here in England the kids slap their teachers. I mean if a child hit me I’d fucking brake his arms!

Eg måtte no sei meg litt enig der.

There have been times where I’ve really, really wanted to smack cheeky kids right in the eye, but of course I never have or never would. Maybe the day I quit teaching, though. I’ll line them all up and punch them in their faces, one by one, sa eg førr å være litt artig, og han flirte godt.

Da han førrsto at eg va norsk bynte han å prate om da han va 3 måna i Sverige og daffa rundt.

Ka i fan har det med Norge å gjøre, bemærka eg lydlaust uten og avbryte han.

Han hadde vorre på en slags interrail i lag med kjæresten, og det endte med at dem traff nån kjeinninga og bei værenes i Sverige under heile turn.

Yawningly interesting, tenke eg mens eg kvælte et gjesp med begge nævvan.

Han hadde førrestn ei venninna som arbeie på UNN i Tromsø og han førrtælle det at dem hadde henta hjerta liketel i Tromsø. Han sa dem va mest opptadd med transplantasjona rundt juletider. Det e vel sånn heime og, at mange hjerta språtne utav julestress og snymåkking.

Å enn gång hadde en av kompisan hannes fløgge tel Tromsø i en private jet, henta et hjerte, hadd seg middag en plass i byen og fløgge direkte tel England i gjen. En svepptur tel Tromsø, med andre ord.

Du må ha et intressangt yrke, sa eg tel han. Jo da, han va godt forrnøyd. Godt betalt vil eg og anta det va, uten at eg orka å spørre han ut om det.

Da han gikk førr å kjøpe seg øl og sandwich sovna eg likegodt av. Da eg våkna av at eg sjøl snorka va de to andre plassan ved borde våres åsså besætt me folk. Eg gjor det eg kunne førr å holde meg våken, men like førrbainna duppa eg av og våkna av mi eia snorking kort tid etter. Småflaut, men eg prøvde å hoste å harke litt kvær gång eg våkna, uten at eg trur eg lurte nån med det trikse.

Men ka fan, tenkte eg. Eg e dautrøtt og eg kjeinne ingen!

Første natta i England telbringte eg hos ho Inger fra Finnfjorn som har bodd i England sia tili søttitall. Å snakk om sørvis. Bei henta på togstasjon, fikk låne senga tel den utfløtta sønn i huse, fikk varm frokost og klean vaska.

Wimbledon here I come!

InterRailing Finnfjording