Arkiv: InterRail 2007 - 14

Brev 4: Wimbledon 2007

Skrevet av Finnfjord 19. august 2007, klokken 15.31

2. juli 2007

Boycie: What about that time you promised to get me
two front row tickets to Wimbledon!??

Del-Boy: I got you them tickets, now didn’t I?

Boycie: Yes...They drew nil nil with

Ipswich!

(Fra BBCs Only Fools and Horses)

Boycie, Trigger og Del-Boy

Lenge har eg tenkt på at eg sku fare tel Wimbledon og tennisturneringa der, men det har no aldri bidd sånn. I år va tia kommen, ivertfaill førr en svepptur innom. Å få tak i billetta har vist seg å være bortimot umulig. Så fremst man ikkje blar opp £1000 førr en billett på svartebørsen, though.

Det hadde eg inga plana om, men eg håpa på å få meg et såkaillt Ground Pass tel £18 som gjer meg tellgang inn på området. Det betyr iværtfaill at man får med seg litt av stemninga og får sedd single-kampan på storskjerm i fra kjente Henman Hill – som e en haug kor de billettlause samles førr å se kampa, og som bestainndi har vorre stappa med folk når han Tim Henman har spælt kampan sine.

Han har i en umasser av år vorre Englands bortimot einaste Wimbledon-håp, uten at det, dessverre, har gjedd han nokka trofe. Utlendingan har totalt tadd over deinna mest prestisjetonge av aille tennisturneringen.

Eg va tili oppe og førrlot vel Camberley (der ho Inger og han Geoff bor) før klokka 9. Da eg sku inn på Farnborough station viste eg InterRail-billettn min tel en kar som sto å slapp folk inn og ut. Han førrsto ingenting, så han ropte på en litt gamlar kar som sto på plattformen i lag med tre andre. Dem va aille i uniform. Han va vælldi smilfuill da han tok billettn min og kjeik på den.

Interrail, yeah?

Han byinte å flire høgt.

We all pretend we understand these tickets, but in fact we haven’t got a clue, now have we?

Han løfta opp billettn og visste den tel kollegaan som sto attme han. No flirte dem aille sammen. Have a nice trip, young man, smilte han, før han ga meg billettn og slapp meg inn. Eg hørte enda at dem flirte da eg va kommen bort tel plattformen kor toget tel Wimbledon sku gå i fra. Førr en gjeng!

Da eg gikk av toget i Surbiton (måtte bytte der førr å komme tel Wimbledon) va det nomre før eg møsta telefon. Da eg kom ut av toget tok eg sækken av meg førr å finne fram mobiltelemofon. Å eg faint han. Oppå sekken! Han låg heilt laust øvst oppå sækkelokke. Det e et aldri så lite under at han ikkje ramla av då eg tok på meg sekken og trøska av toget.

Satan, Gøran no må du fan skjerpe deg, skjeinntest eg på meg sjøl menst eg greip tak i telefoen.

Det va en simpel sak å komme seg tel Wimbledon station, men desto verre å komme seg derifra og tel tennisanleggan. Han gammelerik førr folk der va.

Det va to lange køa utførre stasjon. En førr taxi og en førr buss. Då eg regna ut at køan va næssn like stor stilte eg meg i busskøen. Å der bei eg ståanes. Eg kar med megafon over skuldra administrerte køen og maste på oss at vi måtte presse oss framover.

Don’t be shy! Fill in the gaps. If you see a gap, fill it!

Sånn holdt han på heile tia. Og førr meg va heile tia enn og en hall time!! Tykjepelk korr klar eg bei i dom-kneet. Megafon-karn førrklarte oss at det va ekstra safety precautions at Wimbledon, på grunn av de siste dagans terrorforsøk i landet.

The delay is for your own safety, beroa han oss med.

I meilla køan hadde dem laga tel en liten tennisbane kor det sto fire støkka i tennisklea og spælte tennis med en skomgummibaill. Det va tre ungjente og en mainn – en Federer lookalike såg ut førr å være. Førr min del kuinna det godt ha vorre han Federer, førr han va djævelsk lik, men eg regna meg fram tel at en tennisspællar i verdensklasse hadde no vel aildri orka å stie der i regne utførr togstasjon å klaska tel en skomgummibaill.

Å det va heller ingen som sprang tel å sku ha autografen tel hærtingen, så det må nok ha vorre ei belli etterligning. Då dem hadde spælt ei stund gikk dem av ban og gjor plass tel ei ny etterligning.

Det va en kauring som stilte seg opp og spælte Cliff Richards-sanga. Eg va heilt sekker på at har her karn ikkje va the real deal, førr tel tross førr at han, etter mine øyra, hørtes ut som han Cliff, så ligna han ikkje det spøtt av utseende.

Da vi endelig kom oss inn i en buss sa billettørn at eg sku bære gå i øveretasjen å sette meg. Eg såg me skepsis på den svinbratte trappa.

Can I sit downstairs? I have a bad knee, sa eg mens eg gjor grimasa og pekte på høgerkneet.

Jauda, det va greitt, sa han og leide meg tel et sæte attme et pensjonistpar. Eg braut meg ner gla og førrnøyd. Det gjor seg å få sette litt førr en hallgammel skankelaus Finnfjording.

Fra der vi ramla av bussen utførre Wimbledon Lawn Tennis and Croquet Club og tel køen førr Ground Passes va der ei umenneskelig lang gåing. Folk småsprang det dem makta, mens eg hinka og bainntest omennainn hakk i hæl. Kneet hadde bestæmt seg førr å være vrient i dag. Men da eg kom fram va det næssn inga folk og eg fikk billett uten nokka venting og knøing. Eg hadde ikkje trengt å tynt kneet så hardt.

Alt dem gjor va å gjennomsøke sækken min førr bombe, åsså klistra dem et klistremerke på brøste mett og peikte kor eg sku gå førr å komme meg inn. Klistremerke va rundt som haue på en tennisracket og va påskrevven med store bokstava: I’VE QUEUED AT WIMBLEDON 2007.

I’ve hinka og bainntes at Wimbledon 2007, reiv eg i tel on-kneet og hailta mot inngangen.

Hai, har du det bra? Jeg er halft norsk! Det vil si min far var fra Norge!

Det va vaktn i inngangen som møtte meg med de ordan. Førrbausa svarte eg:

Oh, hi! How do you know I am Norwegian?

Eg kuinne ikkje se at eg hadde nokka flagg på meg eiller at en brunost hadde ramla ut av bokselomma mi.

Folkebladett sa han og pekte på magen min.

Åja, sånn ja, sa eg og smilte. Eg hadde glømt at eg hadde FK Senja-drakten på meg. Det va no alikavæll bra av han å regne ut at eg va norsk bære på grunn av at eg hadde en folkeblalogo på trøya.

You are the first Norwegian I have seen here, sa han. Eg sporte han, på norsk, kor i Norge farn hannes va i fra, men han førrsto ikkje ka eg sa. Han kunne vestnok bære så mykje norsk som han allereia hadde sagt. Det kom fleire folk attana så han ønska meg a nice day at Wimbledon før han heiv seg tel og sjekka billettan tel di hine.

Eg va ikkje før trødd innførr portan før han gammelerik i fra oven kom med en durabeli regnskur. Folk som ikkje hadde paraplya rømte inn i butikka og resturanga, mens andre sprang under trappa attme dassan og gjømte seg. Før eg fikk kommen meg under tak kjeinte eg at eg aillereia va bidd søkkvåt på føtn. Eg ranga regnjakken på meg og knaut hætta godt fast over haue. Eg trossa vere og gikk litt rundt og kjeik.

Det va fleire tennisbana inne på området kor man ikkje trengte billett førr gå inn på. Det e på di banan dem spælle doubles. Aille banan va no dekt med plastikktrekk som va oppblåst, sånn at regne sku reinne av og ner i reinna som gikk rundt aille banan. I tellegg sprang banemainnskapet med kvær sine vaskestava og sopa vatn i fra plastikken og ner i vatnreinna.

Tribunan va dekt med folk som satt klistra i hop og gjømte seg under et hav av paraplya i aille mulige farge.

Å like kjapt som det starta, så slutta det å regne. Sola smaug seg fram og folk våga seg ut i friluft igjen. Eg va ihelsvuiltn så eg gikk etter lokta og kjøpte meg en cheeseburger og ei kola og gikk å sætte meg på en benk på Henman Hill (bilde over). Græsse va søkkvått, men eg va så våt fra før at eg estimerte det ikkje. På storskjærmen viste dem reprisa fra de kampan som aillereia va spælt.

Tel min store skuffelse ainste eg at ho Ana Kjæmpefinovic i fra Serbia aillereia hadde spælt tiliar i dag, faktisk mens eg sto å hørte på han Cliff Richard i busskøen, kalkulerte eg meg fram tel. Fan kor fin ho va.

Ana Ivanovic - No doubt the prettiest girl to ever play at Wimbledon, hadde eg læst det sto i en avis dagen før.

Da eg hadde sotte i godt og vel en time bynte eg å fryse. Søkkvåt på føtn og kleimen på ryggen av den tætte regnjakken. Brrr.

Det va regn og sol omenainn og en kar hadde sagt over anlegget at i følge vermeldinga sku det holde på sånn her i de neste tre timan. Fan, hutra eg. Ekje nokka poeng i å sette her å se reprisa.

Då eg akkorat va på tur å fare så kom samme karn over anlegge og sa at no sku dem prøve å få spælt litt. Eg gnei nævvan i hop, blåste varme i dem og sætte meg ner igjen med godt mot. På storskjermen sku dem vise ei av Williams-søstren mot ei Russisk ei. Han Nadal og svensken, han Søderling, sku åsså spælle. Eg satte meg tel og kjeik på skjermen. Dem sku ha 5 minutt oppvarming først, bei oss førrtællt.

Ho Williams (eg trur det va ho dårliaste av de to) og ho russartøtta fikk vel varma opp i 3-4 menutt, før hemmeln åpna seg og kvællte på med regn igjen. Mainnskape røska ner nettet og sprang tel og sleit plasttrekket over ban igjen, mens de to tennisstjern spurta inn i garderoban med bæggan på ryggen.

Te hællvette! Eg fer!

På turn ut gikk eg innom Wimbledon Shop, men der va ikkje framkommanes utav aille som hadde spronge dit førr å gjømme seg førr uvere.

Eg fant ikkje nokka drosja, så eg sprang inn i en buss eg ikkje veste kor gikk hæn. Han framførr meg sa Marble Arch, please og betalte.

Marble Arch e jo i sentrum, tenkte eg og sa det samme.

Inne i sentrum gikk eg av med Victoria station og tok undergruinn tel Tottenham Court Road. Eg har en fast sportsbutikk der i Oxford Street kor eg veit dem har SALE heile tia. Eg sku ha meg sko som tålte vatn! Å eg fant. Kjæmpesvære Kallimor fjellsko nedsatt med 70 prosent.

Eg betalte 20 pund førr hærrligheita, og eg har ikkje vorre våt på føtn sia.

Sveitt derimot…

InterRailing Finnfjording