Arkiv: InterRail 2007 - 7

Brev 2: RyanAir

Skrevet av Finnfjord 11. juli 2007, klokken 11.17

1. juli 2007

At man aldri lære!

Her sett eg igjen på bussen dem kaille Torpekspressen. Ved tre tiliar anledninge har eg reist med RyanAir fra Torp. Og kvær gång har eg angra dyrt og førrbaint meg på at eg ALDRI skal fare derifra igjen. Men like førrbainna har eg no latt meg lure av bellie flyprisa. Då som no.

Penga rår fotballen, sa han Arne Scheie i et intervju med Cumbrian Norsemen førr nån år telbake. Han har rett i det. Det gjeld overalt, ikkje bære fotbailln. Penga betyr mykje, spesielt når man skal på lang reise og skal spare inn nån krone der det e overhodet mulig. De pengan man så fint spare på billettprisan bi fort oppettn i mat, slekkeri, venting og ikkje minst deinna hællvettes Torpekspressen. Det slår aldri feil.

Så, dæffør sett eg aillså her, som en idiot, og tvinne tomla i kjedsomhet på tur tel deinna fans Torp. Eg trur det va han Kim som meinte på at det her e verdens kjedeliaste bussreise, nåkka eg støtte han i med fleire huinner prosænt.

Rundt regna to tima fra Oslo tel Torp e ikkje aill verden, og bussn hold bra standard, det e ikkje det. Det e bære grusommelig kjedelig. Vanskelig å sei koffør. Det kan kanskje ha nokka med at man grue seg tel å reise med RyanAir – the low fares airline.

Eg huske godt første gången eg reiste med RyanAir. Eg kuinna baintest på at dem kun hadde enn mainn i arbei der nere. Bussjåførn læmpa aille koffertan og sækkan utav bussn før han reinte inn i terminalbygget.

Han må sekkert djævelsk så pesse, hømra eg mæ meg sjøl menst eg braut ryggsækken på ryggen og puska meg inn.

Eg såg ikkje sjåførn nokka meir, men eg kuinna bainntes på at det va samme karn som sto i skranken å sjekka inn bagasjen våres og sporte ætte billætta og pass. Men det e klart - heilt sekker kan man jo aldri være.

Vi sto lenge og ingenting skjedde før vi igjønna glassrutn såg en ensom skikkelse som sto å læmpa kofferta og ainna bagasje inn i flyet. Først då han va ferdig fikk vi lov tel å gå igjønna passkontrollen og ut igjønna "gaten" og inn på flyet.

Igjen drog eg kjeinsel på karn, der han sto utsveitta og sjækka pass førr pass før han ønska oss god tur ut i den vide verden (eller London Stansted, som det sto på billettan våres).

Men flyvertinna det va han ikkje, det e eg bra sekker på. Så god å kle seg ut e ingen! Om det va han som flaug flyet tel Stansted kan eg ikkje sei, men vi bei aille litt paff då vi landa i London og kaptein kom over anlegge og sa: ikke gå under vingen før bussen er kjørt.

I dag va dem fleire på arbei, takk og pris. Det gikk radig uinna med innsjekkinga og inne på tax-freeområdet fikk eg liketel kjøpt meg ei bok av ho Anne Holt. "Presidentens valg" heite den og handle om at den første kvinnelige amerikanske presidenten bi kidnappa i Norge 17. mai 2005. Ganske psykopate greier, men boka va heilt grei den. Ho va på salg tel 100 krone, førræssn.

Akkorat i det eg førrlet bokbutikken så kauke betjeninga ætte meg!

Hæi du! Det ær kanskje ditt pass som ligger hær?, ræmja ho og pekte bort mot en donge bøker som sto stabla på golvet.

Ja, har du sedd på f… Det e kanskje det. Takk skal du ha! Treng det vel strengt tatt førr å komme meg om bord, vitsa eg tel ho utn at ho såg humorn i det.

Ho tenkte vel sett.

RyanAir sætte standarn med enn gång. Først huinnsa dem oss inn på flyet og ønske oss en god tur tel Liverpool (det va belliar einn tel London og eg har jo en interrailbillet som betyr gratis togreise.) Så går dem igjønna sikkerhetsprosedyran og ber oss knø på oss beltan (dem sa ingenting om å rette opp stolsætan for obvious reasons: det e ikkje justering på sætan). Akkorat då aille har fådd roa seg ner og e klar tel take-off så pip det i taket og kaptein kjæm tel ordet:

Førræssn såe…har vi ikkje fådd tellatelse tel å ta av. Vi må antakeli vente en times tid. Dokker veit, extra safety p.g.a the terror attempts in London and Glasgow.

Stæmninga i flyet sank fort. Eg hørte folk småbainntes og skjeintest mens dem kjeik på kværandre, vefta med nævvan og hemla med auan, og sekkert førrbainte RyanAir både hit og dit. Ei mor med tre onga snudde seg tel et par attom som ho må ha kjeint.

Don’t they try and get us off now!, grynta ho, korpå ei kjærring enda længer fram frustrert huke tak i nabopassasjern og gneill:

Why did they let us on the plane in the first place?

En gammel, feit kaill, som satt på ainner sia av mettgangen førr meg, såg ut tel å kose seg. Han rætta på boksesellan, som klistra seg tel den sprenganes digre magen, trøkte brillan inntell haue med et fast peikefingertrøkk og bromma et sarkastisk Welcome to RyanAir!! så det må ha hørtes over heile flyet.

Å dæven folk kor dem flirte.

Eg måtte sjøl dræge på smilebandet. Storingen som hadde kauka smilte førrnøyd og kosa seg i latterrusn fra medpassasjeran, samtidig som han tørka seg i painna med et lommtørkle. Kan skjønne det va varnt om bord.

De einaste som ikkje flirte eller smilte va di surkate flyvertijnn som sto fræmst og kveskra surt segimeilla. Men åsså dem fikk vist fram de fine krittgule teinnern sine når kaptein kom over anlegget igjen og sa at det hadde ordna seg, og at vi va på tur å lætte.

Go peising. Kun 10 menutt etter tia.

Trøtt av Torpekspressen sov eg klokelig heile veien over tel Liverpool. Eg va førrnøyd.

Eg va i gang!

Le Tour De Europa 2007.

InterRailing Finnfjording

PS! Feil med vgb igjen. Faar ikkje lagt tel bilda.

#1 Kommentar fra Line (svar):

Hei, har no lest litt av bloggen din
:)
Haape du har det bra.
Vi har ogsaa plagdes med aa legge inn bilda, men det har gaatt greit naar vi foerst gjoer bildan om tell minste stoerrelse. Kanskje du ogsaa maa gjoere det, vesst du kje allereia har proevd.
Tirsdag fer vi paa 2 dagers camp t Kakadu nasjonalpark (blant anna der dem filma Crocodile Dundee..) Ska overnatte i telt, saa d bi sekkert gode greier. Hoeres roeft ut, men det e baade dusj og do i campen. Hehe..
Vi hoeres.